Terroren 22. juli var ikke blind. Gjerningsmannen har gjennom mange år pustet inn det islamofobe og muslimhatske klimaet som har spredt seg i Europa. Han har lest de paranoide analysene om at muslimer vil overta Norge og Europa. Han har sugd til seg vrangforestillinger og frykt om at Europas folk står i fare for utryddelse.

Og det er han ikke aleine om. Folk med arabisk utseende ble spyttet etter, skjelt ut og banket opp i Oslo kvelden 22. juli, før gjerningsmannen var avslørt. Terroren er ikke blind, den er ledet av en konspirasjonsideologi som gir fascismen nye klær. Essensen er likevel mobbing og terror som fascismen alltid har betydd.

Hatet har en retning

En rekke norske nettsteder – noen av dem legitime langt inn i store partier og avisredaksjoner – sprer myten om et Europa under angrep fra muslimene. De snakker om muslimsk invasjon som vil føre til sharia-lover i Europa og folkemord på kristne. Dette hatet og denne retorikken gir paranoiaen retning – mot muslimer og mot myndigheter , og til og med mot unge antirasister.

I en slik situasjon ser alt mørkt ut, men mennesket utmerker seg med en sterk vilje og evne til å reise seg. La denne avskyelige terrorhandlingen vekke oss til kamp mot rasisme, fascisme og muslimhets. Folket har vist enorm omtanke og empati i tiden etter terrorangrepet. Dette er ubetinget bra, men vi har ikke råd til å avstå fra å kjempe mot de dårlige kreftene.

Myndighetene har valgt en linje der de ikke snakker om at terroristen var fascist. Sammen med tabloidavisene snakker de om «angrep på demokratiet» eller «angrepet på Norge». De underkommuniserer eller ser vekk fra både det politiske innholdet i dette fascistiske angrepet og det klimaet som den vokser ut av.

Klassisk fascisme

Vi ser at enkelte tror at terroristen ikke var rasist, eller at han bare var en gal og ensom mann. Et raskt blikk på manifestet og tidligere tekster av denne mannen, viser at han er dyrket fram i et miljø av nyfascisme i dagens Europa:

• Hele manifestet bygger på sterk antikommunisme, både i innhold og retorikk. Dette er typisk for alle kjente former for fascisme.
• Manifestet er reaksjonært. Reaksjonært vil si å skue tilbake til tidligere tider eller ønske å skru klokka tilbake, eller hindre utvikling framover. Terroristen vil skru klokka tilbake for kvinner rettigheter og på en rekke andre områder skuer han bakover. Dette er typisk for fascismen.
• Manifestet dyrker krig og vold, og setter seg i selv i en gammel europeisk krigertradisjon (korsfarerne). Dette er typisk for fascismen.
• Terroristen er ikke bare mot muslimer på en like hatsk måte som nazistene var mot jøder. Han er også opptatt av den hvite rase («den nordiske stammen») og vil bevare og rendyrke denne gjennom å hindre «raseblanding». Slike tanker er typisk for fascister.
• Noen nazister vil vise avstand til denne terroren ved å peke på at terroristen ikke var mot Israel og at han ikke var mot homofile. For de fleste vil slike argumenter være ganske heslige, men de er også feil. I manifestet sitt snakker terroristen negativt om homofili, og hans eneste argument for Israel er at dette er en løsning på det han kaller «jødeproblemet». Han mener at Europa ikke har hatt et jødeproblem etter krigen, bortsett fra Frankrike, men at USA fortsatt har det.
• Å velge elitistisk terror som politisk verktøy er typisk for fascismen, og ble utøvd av Mussolini, Hitler, men også nyfascistene på 70-tallet (for eksempel i bombingen av jernbanestasjonen i Bologna i 1980).

Kort sagt er det politiske motivet for terroren 22. juli åpenbart fascistisk, selv om gjerningsmannen tidvis skriver at han er mot fascisme. Hans «antifascisme» og «antirasisme» er like hul som Hitlers påstander om at han var for fred og at angrepet på Polen var selvforsvar. Denne falske «antifascismen» er typisk for vår tids virkelige fascister. Hos en del, blant annet i de italienske høyrepartiene, er dette helt bevisst. Innad er de fascister, utad kaller de seg antifascister.

Fascismen vokser i krisetider

Tjen Folket mener det nå er viktig å kle av myten om «den ensomme galningen», selv om den sannsynligvis ble utført av én person. Men terroren skjer i en sammenheng og den inspirert fra en rekke aktive muslimhatende skribenter og miljøer. Det er ikke dataspill som motiverte terroren, men et politisk klima der konspirasjonsteorier og muslimfrykt står skremmende sterkt og der brukes som fascismens nye klær.

Fascismen vokser i krisetider og fascistene har alltid fungert som kapitalismens og imperialismens håndlangere. Selv om den har framstilt seg selv som et alternativ til moderne kapitalisme, så har det i praksis kun vært en fasade. Fascistene forsvarer «klassefreden» og angriper aldri privateiendommen. Fascismen omfavner også krigens vei, og dermed kan den passe for imperialistiske stater som kjemper om herredømme over ressurser og landområder.

En tragisk side ved fascismen er at i krisetider kan gode mennesker gripe til denne, fordi de tror at den representerer et brudd med krise, krig og kapitalisme – eller fordi de ser den som det eneste som kan forsvare dem mot ytre trusler. Kommunister må se det som en viktig oppgave å avsløre at fascismen er menneskefiendtlig og kapitalismevennlig i sitt vesen. Alle som ønsker ei bedre framtid må kjempe mot fascismen.

Vekk med imperialismen

Folk flest i verden ønsker seg ei bedre framtid. Imperialismen hindrer utvikling og skaper kriger i den tredje verden. Millioner av mennesker flykter og noen søker seg blant annet til Europa for å komme bort fra denne situasjonen. Imperialismen med USA i spissen og Norge som en sentral aktør, driver feig krigføring med overlegne våpen som folk er forsvarsløse mot.

Det forferdelige som folk opplevd i Oslo sentrum og på Utøya opplever folk ofte i land som Afghanistan og Libya. Å miste sitt barn eller sine foreldre er like grusomt i Afghanistan som i Norge. Når dette er forferdelig for oss bør vi få en slutt på norske krigseventyr som er akkurat like forferdelige for andre mennesker.

Tjen Folket kjemper for en annen verden enn dagens brutale og krigsprega samfunn. Vi kjemper for et samfunn der individualisme, egoisme og ensomhet bekjempes med sterke menneskelige og kommunistiske kollektiv. Denne kampen pågår her og nå. Vi kan vise i dag med våre handlinger at dette ikke er tomt prat.

Vi har medlemmer og venner som har flykta fra Palestina etter å ha mista familiemedlemmer, venner og hjemlandet sitt. I over seksti år har den brutale okkupasjonen av Palestina vedvart – og de siste årene tiltatt i styrke. Likevel står medlemmene i MIFF fram uten blygsel og forsvarer den israelske okkupasjonen av Palestina og konsekvensene dette har for de som bor der.

Mikrofonstativ for staten Israel

En del mennesker har aldri hørt om MIFF før. Vi vil derfor presentere organisasjonen her.

De skriver følgende på sine hjemmesider:

Vår oppgave er altså ikke å mene så mye, men å formidle israelernes syn (de største gruppene, og ikke minst Israels lovlig valgte regjering).

I klare ord skriver de altså at deres oppgave er å være mikrofonstativ for den israelske staten og krigsmakta – samme hva disse foretar seg. De støtter altså okkupasjonen av de palestinske områdene og dermed også fordrivelsen av millioner av flyktninger. Ja, sjølve lovverket i Israel er rasistisk og bygger på systematisk undertrykkelse og diskriminering av andre. Det er derfor ikke uten grunn at Nelson Mandela uttalte at staten Israel er en apartheidstat på linje med den gamle apartheidstaten som han var med på å nedkjempe i Sør-Afrika – bare enda verre!

Løsning gjennom forhandlinger?

MIFF skriver videre om seg sjøl:

MIFF mener at konflikten mellom Israel og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene.

Å føre bilaterale samtaler mellom to parter høres ut som et fint krav, men hvis en ser på virkeligheten, er det vanskeligere enn det de sionistiske demagogene påstår.

Sist gang representanter for de palestinske sjølstyremyndighetene og staten Israel var samla til offisielle samtaler, var i 2008. Daværende president i Israel, Ehud Olmert, uttalte den gangen følgende:

«Det er mange grunner til at jeg ikke skulle vært her på denne konferansen, blant dem PA (det Palestinske selvstyret) sitt manglende juridiske system som ikke fyller kriteriene til en demokratisk regjering».

Dersom det er slik at det er den israelske okkupasjonsmakta som skal definere hvem som skal representere palestinerne, har man mildt sagt et dårlig utgangspunkt. Om det er slik at staten Israel (som altså har MIFF som talerør i Norge etter hva MIFF sjøl sier) forventer at et okkupert folk skal kunne bygge fungerende demokratiske institusjoner uten å ha frihet til å gjøre det, så forstår de ikke hva okkupasjon faktisk innebæer. Israel vil kun ha bilaterale samtaler/forhandlinger dersom de sjøl får bestemme vilkåra for disse.

Ikke mene, bare formidle?

MIFF skriver videre om seg sjøl:

MIFFs oppgave er å forklare til folk som forstår norsk hvordan israelere flest tenker. Vår oppgave er altså ikke å mene så mye, men å formidle israelernes syn (de største gruppene, og ikke minst Israels lovlig valgte regjering).

En skulle tru at det var den israelske ambassaden i Oslo som var landets representant i Norge, så isolert sett er dette et absurd standpunkt i seg sjøl. Men det blir interessant når deres daglige leder, Conrad Myrland, skriver i Hallingdølen 22. februar, i et innlegg hvor han undertegner med tittelen sin:

«Selv ikke de mest «moderate» palestinske lederne godtar at Israel skal forbli en jødisk stat. Det kommer klarest til uttrykk gjennom kravet om å få flytte millioner av palestinere inn i Israel. Også palestinernes støttespillere i Norge støtter dette kravet, som vil gjøre Israel arabisk.»

Andre eksempeler kan også vise at MIFF mener mye uten at de henviser til at det er offisiell isaelsk politikk de propaganderer for. Det er bare å lese hvert eneste leserinnlegg som organisasjonens representanter sender til landets aviser dersom en ønsker flere eksempler på dette.

Israel er en stat bygd på terror

Sentrale begreper i staten Israels politiske ideologi er rasisme, antisemittisme (ja, palestinere er også semitter) og ekspansjonisme. MIFF-representantene er propagandister i Norge for denne terrorstaten. MIFF propaganderer for en stat som hevder retten til å opprettholde og utvide okkupasjonen av de palestinske områdene og til å fordrive en nasjon fra sitt eget land for så å stue de overlevende sammen i flyktningeleire hvor det ikke finnes flik av håp før okkupantene er drevet ut.

MIFF propaganderer for en stat som ikke har like rettigheter for innbyggerne sine og som stjeler og utnytter andres eiendom til egen vinning. Staten Israel er styrt etter en ideologi som har mest til felles med nazismen – midlene staten Israel bruker er de samme som Hitlers: lebensraum-politikk og stadig rasisme.

Fordøm Israel!

RKU fordømmer den sionistiske staten, og vi står dermed skulder ved skulder med mange jøder. For Israel er ikke jødenes stat. Mange jøder og folk med jødiske foreldre tar avstand fra opprettelsen av Israel og ikke minst av de stadige utvidelsene av det opprinnelige området. MIFF-medlemmer og de andre som støtter sionismen i Norge er som regel ikke jøder. De skyver derimot jøder foran seg, uten tanke for at nettopp dette kan skape jødehat.

RKU kan ikke sitte stille og se på dette folkemordet. Vi kan ikke akseptere at USA – og Norge! – støtter sioniststaten på mange forskjellige måter. De gir støtte med våpenkomponenter, med penger, med annen handel og ikke minst diplomatisk og moralsk. Når utenriksminister Gahr-Støre snakker om ”partene i konflikten” så tråkker han på de okkuperte palestinerne.

Det er i denne konteksten en må bedømme den lille episoden som nettutgaven av Dagbladet forsøker å blåse opp og ut av proporsjoner. Vi tror ikke det er mange som synes synd på MIFFerne som mistet flagget sitt til unge kommunister den aktuelle lørdagen. At journalist Eiliv Frich Flydal forsøker å skade og sverte RKU er ikke nytt for oss. Dermed blir vi ikke overrasket over tabloidoverskriftene, overdrivelsene og forvrengingene i «reportasjen». Men vi skulle ønske Dagbladet var like nidkjære i å avdekke blodbadet i Palestina, som de er i sin jakt på kommunister.

Om ikke så alt for lang tid skal regjeringen vedta å iverksette innstrammingstiltak, for å begrense antallet asylsøkere Norge tar inn, samt på hvilket grunnlag. Dette begrunner de som «nødvendig». De definerer også hvem som har behov for beskyttelse og hvem som ikke har det.

For å gjøre dette, har regjeringen lansert forslag til 13 punkter, som skal fremmes for høring og vedtak.

Det første punktet sier at opphold på humanitært grunnlag skal gjøres på bakgrunn en individuell vurdering og behandling av den enkelte sak, og ei en gruppevurdering, i forhold til det enkelte landsområdet. Dette mener vi er et paradoks; et humanitært grunnlag må sees i lys av situasjonen den enkelte opplever i sitt nåværende land og landene de har flyktet fra. For Regjeringen sier selv at det er en økning av antall asylsøkere som kommer til Norge i forhold til 2007. Dette er en økning med nesten dobbelt så mange som i fjor. Regjeringen erkjenner selv at dette er en konsevens av utviklingen i asylsøkernes hjemland. Denne økningen underbygger det faktum at man ikke kan se situasjonen og mennesket atskilt, slik de forsøker i praksis. Det er farlig å fatte beslutninger på bakgrunn av slike løsrevne vurderinger.

I lanseringen av disse 13 punktene, fastslås det også at det er andre vilkår for familiegjenforening, enn for EØS – borgere. Man må i tillegg ha minst fire års utdanning eller arbeidserfaring, dersom man ikke er EØS – borger. Mange av menneskene som flykter og søker om asyl i Norge har også traumer og psykiske lidelser. Det er mange som venter mange år i asyl, og får avslag, selv om de kategoriseres som ureturnerbare flyktninger av de samme instansene og menneskene som gir dem avslag. I den samme statsmeldingen hevdes det at man ønsker å integrere de som allerede har fått opphold, og at det er en av årsakene til at dette grepet skal iverksettes. I praksis er det kun fri flyt av arbeidskraft som er godtatt. De sier at menneskets ressurser og potensiale skal realiseres. Dette er ikke i samsvar med en praksis, som viser at det kun er tillatt med sosial dumping og utbytting av mennesker i dette samfunnet. Kun nyttige mennesker får oppholde seg i Norge, for å få virksomheter til å gå rundt.

Regjeringen sier direkte i punkt ni at den ønsker å aktivt få på plass tilbakevendelsesavtaler med viktige opprinnelsesland, ved ulovelig opphold i Norge. Konsekvensene av dette i praksis vil være at norske myndigheter samarbeider med de asylsøkere forsøker å flykte fra, for å overleve og forsøke å starte et godt og verdig liv. I denne sammenheng opptrer den norske stat fiendtlig overfor mennesker, som har ytret sine meninger, mennesker som innehar standpunkter som ikke er i samsvar med det rådende, mennesker som ønsker å leve og mennesker som opplever sterke sanksjoner fordi de har tatt valg, mennesker som rammes i kraft av sin alder, kjønn og etnisitet , mennesker som preges av konflikter, kriser og imperialistiske kriger, samt mennesker, som er rammet av klima – og naturkatastrofer. Også unge mennesker, som ikke har en verdig framtid eller et nettverk i det landet de flykter fra. Det er intet hjemland for disse menneskene. Norge har her en plikt å ta til å ta til seg asylsøkere. Norge deltar i krigføring i Afghanistan. Likevel har det norske samfunnet sett mange eksempler på tiltak, for å sende mennesker som berøres av denne krigen enda raskere tilbake til det som karakteriseres som deres hjemland.

Norge berøres ikke på langt nær så mye av så mange flyktninger, i forhold til nabolandene i sør.

Det er de fattigste landene som tar i mot over 80% av verdens flyktninger. Det er et fåtall mennesker som faktisk kommer til Norge, i forhold til de millionene som andre land tar i mot. Statistikken tolkes feil og er villedende som begrunnelse for innstrammingen.

Med disse 13 punktene legger regjeringen seg nærmere opp til Fremskrittspartiets politikk, i form av deres rasistiske forslag til utlendingslov som de lanserte tidligere i år. Mentaliteten går ut på å skremme folk fra å søke om asyl i Norge, og at årsaken til denne «store flyktningestrømmen» er fordi Norge er et godt land å komme til for mennesker på flukt. Sannheten, er en ganske annen. Mennesker blir mistenkeliggjort og framstilt som urdedelige med en slik politikk. Retten til å søke asyl blir ikke ivaretatt med disse punktene. Disse punktene er en grov undereminering av asylsøkeres rett til å leve og delta i et samfunn.

Det var en forutsetning at flertallet av sakene skulle behandles i nemdmøtet, ved opprettelsen av UNE. Det fremmes av regjeringen også forslag til forskrift som skal begrense nemdmøtebehandling i UNE. UNE er organet som tar ankesaker. Det er allerede i dag et problem at rettssikkerheten til asylsølere er for svak. En slik omstrukturering gjør saken og gjennomslagskraften enda svakere. Det er alt for mange som får avslag for å bli i Norge fra før, og nå skal disse instrammingene gjøre det enda vanskeligere å kunne anke saken til UNE, dersom man får avslag eller ønsker å utrede sin sak og kjempe ytterligere, etter en urettmessig behandling i tidligere instanser.

En slik forskrift for å regulere UNEs behandlingsform gjør at færre får prøvd sine saker for full nemd.

Situasjonen per i dag er at kommunene strever med å ta i mot flere asylsøkere. I stedenfor å legge forholdene til rette for bosetning og verdig integrering, er disse 13 punktene en innstramming av det allerede fiendtlige regelverket. Målet er enda færre asylsøkere til Norge, selv om Norge har forutsetninger og ressurser til å ta i mot og hjelpe langt flere mennesker på flukt. Norge er et rikt land, men ressursforvaltningen er feilaktig og skadelig. Kommunene sitter med stor gjeld til staten, staten innvesterer milliarder av kroner i tobakksindustrien, staten finansierer bombefly og soldater og økonomisk støtte til kriger i utlandet. Men, den norske stat kan ikke ta seg råd til å hjelpe mennesker, når det er statens plikt å gjøre det. Staten går mot folkets vilje og overkjører det demokratiet de hevder å forfekte. De lytter ikke til fagorganisasjoner og engasjerte mennesker, som jobber med slike saker og punktene har ikke konklusjoner basert på sammenhengende resonnementer og empatiske og pliktige vurderinger.

Regjeringens innstramming rammer også mindreårige asylsøkere på en uverdig måte. De 13 punktene åpner for at det gis begrenset oppholdstillatelse for 16 – åringer. Mindreårige må regne med å bli deportert ut av Norge, den dagen de fyller 18 år. Endringene betyr i praksis også at barn og ungdom som er uten omsorgspersoner kan bli utsendt rett til krigsherjede land og konfliktfylte områder, når de har nådd den nevnte alderen. De har ei heller mulighet til å delta i samfunnet, kjempe for sin sak, danne nettverk, organisere seg eller vise at de er ressurser her, da de ikke engang har rett på videregående skolegang, mens de venter på opphold.

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid er 2-4 år. Dersom en i tillegg må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring, vil det ta 6-8 år, før familiegjenforening er mulig. Det forutsetter at De får arbeid eller at de kort tid etter oppholdstillatelse kommer inn på et studium. I Norge i dag slippes innvandrere inn, med tilbud om arbeid under uredelige og undertrykkende lønns – og arbeidsvilkår; den såkalte frie flyten av arbeidskraft innenfor EØS – land. Man ser kun innvandrere i lys av hvordan de gagner den norske kapitalistiske økonomien og hvordan man kan profittere på mennesker. Ellers, er det meget hardt for innvandrere å få arbeid i Norge, da det er et meget ekskluderende og stigmatiserende arbeidsmarked. Kanskje vil også den frie flyten avta, når man har fått for mange arbeidsselgere i diverse harde og krevende yrker. Den inhumane asylpolitikken tar ei heller hensyn til at mennesker som kommer fra andre land bærer på store traumer og har vært utsatt for store fysiske og psykiske påkjenninger. Og at det tar tid å finne seg til rette i et samfunn med slike forutsetninger.

En del spekulerer – med rett – også i at fremmingen av denne politikken er valgkampstrategi fra AP og regjeringens side. Dette er en form for populisme, som man ikke skal utelukke at noen strateger for Arbeiderpartiet har funnet ut at man kan uthente velgere på. VG har fått InFact til å utføre en spørreundersøkelse, hvor 67% av de spurte sier at de støtter regjeringens innstrammingstiltak. La oss håpe at disse ikke er representative for Norges stemmeberettigede og at det er en grov feilmargin.

Det norske folk må innse realitetene og konsekvensene av iverksettingen av slike tiltak.

Den norske regjeringen legger ikke opp til at mennesker på flukt skal få beskyttelse i Norge, og ei heller at de blir en integrert del av det norske samfunnet. Den tar seg også friheten til å definere hvilke mennesker og grupper som kvalifiserer for beskyttelse og hvilke som ikke gjør det – på bakgrunn av feilaktige analyser og manglende forståelse for situasjonen i verden, Norges rolle og nødvendige tiltak som Norge bør være pliktige til å gjennomføre. Dette viser at regjeringen og Arbeids – og inkluderingsminister Dag Terje Andersen ikke er kyndige og at de har sin egen populistiske agenda. Denne inkompetansen og strategien har vist seg i inkonsistensen det er med en slik løsrevet og individuell behandling, samtidig som de erkjenner at økningen av asylsøkere skyldes forhold i landene disse menneskene flykter fra. I Stortingsmeldingen heter det følgende: «Hittil i år er det kommet mer enn dobbelt så mange asylsøkere som på samme tid i fjor. 60 % av søkerne får avslag. Mens det i 2007 kom 6 500 asylsøkere, ligger vi nå an til å få om lag 15 000 asylsøkere i år. «. I sin pressemelding framstiller regjeringen saken som om vi har en eksplosjon av søkere, noe som ikke er holdbart, i forhold til andre land, som er mer nærliggende til landene folk flykter fra. Sannheten er at det søkte færre i 2007, enn året før og det som er den såkalte grensen. Dermed framstilles det meget feilaktig og regjeringen får det til å se ut som en eksplosjon. I realiteten må tallene tolkes følgende: Doblingen er altså ikke så dramatisk som det framstilles; det balanseres ved at det kom færre i 2007. En dobling vil da ikke si at det overskrider antallet som er godtatt per år, eller det som har vært den kvantitative trenden de siste årene.

Antall innvandrere varierer i takt med innvandringspolitikken hevdes det. Men, når folk er nødt til å flykte eller reise til et annet land, kan ikke politikken alene stoppe denne nødvendigheten.

EU – utvidelsen sørger for at mennesker benyttes som billig arbeidskraft under dårlige forhold. Det er forutsetningen, for å få opphold i Norge. Behovene i arbeidsmarkedet er styrende, men krisene i verden og hva som må gjøres er det ikke tatt hensyn til i denne utformingen av politisk retning.

Norge og andre vestlige land har en særskilt plikt og et ansvar, for å ta i mot flyktninger. Vestlige land har en historisk rolle og et historisk og dagsaktuelt ansvar. Vi er også en imperialistisk nasjon. Norge er pliktig til å hjelpe mennesker i nød som vi selv er med på å forårsake. Men også bidra til å lindre nøden for verdens mennesker, der vi har anledning. Våre handlinger og våre ressurser må benyttes, slik at det gagner folk flest.

Med dette, går vi som en del av en bred front av en rekke inviterte organisasjoner sterk avstand fra regjeringens vending i asylpolitikken. Organisasjonene ønsker tydelig en markering på at Norge er forpliktet til å vurdere opphold for mennesker som søker asyl. Vi krever også at folk blir behandlet med verdighet, mens søknaden behandles, og de skal møtes med anstendighet. Dette er en forpliktelse staten må ha og en forpliktelse vi må ha som medmennesker. Vi krever også at regjeringen lytter til fagpersoner og deres innsigelser mot denne fiendtlige og farlige asylpolitikken. Vurderingene gjort av FN s høykommisær for flyktninger må tilgrunnligge for norsk asylpolitikk. Vi krever videre at myndighetene i dette landet tar hensyn til menneskelig lidelse og nød. Asylsøkere har opplevd nok og er for svake til å stille opp i den konstante kampen som myndighetene utsetter dem for. Vi krever at regjeringen snur i spørsmålet om den asylpolitikken som skal føres i vårt land. Vi stiller oss bak – og stiller oss i fronten med alle mennesker og organisasjoner som oppfordrer til folkelig mobilisering mot denne livsfarlige asylpolitikken. Våre statlige representanter viser sannheten om staten Norge: En usolidarisk stat uten reell rettssikkerhet for de som bør være våre medborgere. Det er vår plikt å gå i mot slike forslag til vedtak. Bli med og marker Deres solidaritet med asylsøkere og for en mer human asylpolitikk. Bli med en rekke andre organisasjoner, for å demonstrere. Møt opp I Tordenskioldsparken, i dag, klokken 13.00 – for appeller og demonstrasjon mot en slik omlegging. RKU går aktivt inn for en demonstrasjon mot urettferdigheten utøvet av den folkevalgte regjeringen!