Noen tenker kanskje at når kommunister alltid er så kritiske til politiet, så betyr det at vi er for fri flyt av vold og overgrep. Dette stemmer ikke. Vi er for et rettferdig samfunn. Vi arbeider for et samfunn hvor uskyldige ikke lider, slik mange gjør under kapitalismen.

Hvem er de virkelige forbryterne?

De fleste er enig om at de som forbryter seg mot folk skal straffes. Men i Norge er det slik at de verste morderene slipper unna. På ordre fra politikerne blir uskyldige drept for fote i Afghanistan. Den norske staten velsigner ranet av landets og verdens ressurser og de begår miljøovergrep som truer livsgrunnlaget vårt.

Disse forbrytelsene og den daglig utbyttingen og undertrykkingen av folk i Norge og i resten av verden blir framstilt som naturlige og uunngåelige. Man glemmer – eller skjuler – at det faktisk er noen som kan holdes ansvarlige.

Småkriminalitet er alvorlig nok, men sammenlignet med de norske kapitalistenes brutalitet mot jordkloden og menneskeheten, både politisk, kulturelt og ikke minst økonomisk, er det ingen tvil om hvem som er storforbryterne: kapitalistene og den norske staten.

Hvorfor har vi politiet?

Det er en vanlig oppfatning at politiet er skapt for å beskytte folk. Dette er en sannhet med kraftige modifikasjoner. Da politi og militær ble til, var det for å sikre statsmakten. For at lovene, som tjener herskerne i et klassesamfunn, skulle følges, måtte staten ha voldsmonopol.

Uten dette ville fattigfolk ta det de trenger når de trenger det og de enorme klasseforskjellene ville aldri bli akseptert. Selv i fredelige Norge har vi en rekke eksempler på hvordan politiet har blitt brukt mot streiker, demonstrasjoner og andre forsøk på å utfordre makthaverne. Derfor er det riktigere å si at politiet er skapt for å kontrollere folk, framfor å beskytte oss. Dette er tydeligst i land der klassekampen er sterkere enn her i landet og der flere bare såvidt overlever.

Vel og bra så langt, særlig hvis man tror at staten er nøytral. Alt tyder på at så ikke er tilfelle. Marx og Engels avdekket statens klassekarakter. Statens eksistens avhenger av at en klasse hersker over en annen. Staten forutsetter med andre ord et diktatur. Dette er noe som gjelder for alle stater uansett system.

Hvordan forholder vi oss til politiet?

Som revolusjonære ønsker vi å knuse den kapitalistiske staten, kommunister ønsker å knuse systemet som lenker menneskeheten til død, lidelse og grådighet. På sikt er dette nødvendig for at vi skal fortsette å eksistere.

De instutisjonene som opprettholder staten må også bekjempes når dette lar seg gjøre. Det beste er selvfølgelig at de som er i besittelse av geværet går over til kommunistene, men slikt er dessverre ikke alltid tilfelle.

Vi kan ikke knuse staten i dag, klassekampen er ikke skjerpet og kommunistene er ikke sterk nok. Men vi må hele tiden forberde oss, ellers kan det hende at fascismen kommer kommunismen i forkjøpet. Vi har mange eksempler på kommunister som har feilet fordi de ikke har vært forberedt.

Ingen støtte til voldsapparatet

Det finnes bra folk i politiet som mener de jobber for den rette siden og at de tjener folket. Dette er ikke hovedsiden. Daglig holder politiet i gang hjulene i staten.

Det fins folk som kaller seg revolusjonære som ser på saken på en ganske annen måte. En selverklært revolusjonær organisasjon har erklært politiet til ukas helt fordi ett isolert tilfelle av politiets handlinger kan sees på som bra.

Man kan ta i bruk samme logikk ovenfor krigsforbytere, imperialister osv, men det er ikke riktig av den grunn. Å kåre politiet til helter gir feil signal og det avslører et uklart standpunkt når det gjelder statens klassekarakter. Dette er lite revolusjonært.

RKU er krystallklar på hva som er politiets klassekarakter:
Politiet tjener staten, ikke folket.

link til VG link til Dagbladet