Middelaldersk kvinneundertrykking

I de få tilfellene norske politikere snakker om sin krig mot det afghanske folket skjuler de seg bak fraser og løgner som skal tilsi at det er for afghanernes beste at norske bomber blir sluppet i hodet på dem. De påstår blant annet at Norge er på ”humanitært oppdrag” i Afghanistan for å sørge for likestilling for kvinnene.

Dette er å spytte på krigens ofre. Afghanistan er fortsatt et land med utstrakt og brutal kvinneundertrykking. For landets nesten tre millioner sjiamuslimske kvinner har undertrykkinga bare blitt verre: det NATO-støttede marionettregimet til Hamid Karzai innførte 27. juli 2009 en ny lov som gir sjiamuslimske menn rett til å utsulte og voldta sine koner. Denne loven har av afghanere blitt omtalt som ”verre enn Taliban”.

Giftig krig

Dersom okkupasjonen av Afghanistan hadde handlet om likestilling, frigjøring og høytsvevende humanistiske verdier for afghanernes beste hadde den ikke tatt i bruk utarmet uran i bomber og raketter og i ammunisjonen til pansrede kjøretøy, helikoptre og fly. Utarmet uran er dødelig giftig og radioaktivt, og ble i lang tid regnet som et lite nyttig biprodukt av produksjon av anriket uran til kjernekraft og atombomber. På 70-tallet fant amerikanske forskere ut at de kunne lage ekstremt kraftige våpen av utarmet uran, samtidig som de ble ”kvitt” problemet med oppbevaring av radioaktivt avfall.

Dersom utarmet uran kommer inn i menneskekroppen skal det i følge forskeren Leuren Moret ikke mer til enn en milliondel av et gram for å drepe. Sommeren 2010 ble det anslått at 1000 tonn utarmet uran til da hadde blitt brukt i krigen mot det afghanske folket. Når våpen av utarmet uran treffer et mål skaper de enorm varme på opp til 5000 grader celsius og sprer store mengder ekstremt finkornede radioaktive og giftige partikler i lufta. Disse partiklene kan reise flere titalls kilometer før de pustes inn av mennesker og setter seg fast i kroppen, der de med stråling og tungmetallforgiftning gjør uopprettelig skade.

Prosjektiler laget av utarmet uran omformer ved antennelse mellom 10 og 35 prosent av sin vekt som slike partikler. For raketter og bomber, som kan inneholde opp til to tonn utarmet uran, er tallet enda høyere: opp til 100 prosent av alt det utarmede uranet. Med andre ord kan en konservativt anslå at det finnes minst 100 tonn dødelige partikler i afghansk luft og i sanden som virvles opp i lufta – nok til å utslette hele verdens befolkning flere ganger.

Imperialismens bruk av utarmet uran er ikke begrenset til Afghanistan. På 90-tallet brukte USA de samme forferdelige våpnene på Balkan, i Kuwait og i Irak. Etter tusenårsskiftet har utarmet uran blitt brukt i krigene mot Irak og Afghanistan, og sannsynligvis også i imperialismens herjinger i Libanon, Palestina, Gaza og Libya.

Barna er krigens største ofre

Som en følge av bruken av utarmet uran i våpen har blant annet barnedødeligheten og antallet kreftofre i Afghanistan eksplodert. Dessuten blir andelsmessig stadig flere og flere fostre født med stadig verre og verre misdannelser: uten hud, uten armer, uten øyne, uten hjerne, uten bein, uten ryggrad, uten hode, med mer enn ett hode, med enorme svulster og med indre organer på utsiden av kroppen.

Alt tilsier på at dette er en katastrofe som vil plage det afghanske folket lenge. Utarmet uran består av opp til 99,8% uran-238, som har en radiologisk halveringstid på rundt 4,5 milliarder år. Det vil si at det vil ta 4,5 milliarder år før det utarmede uranet blir halvparten så radioaktivt som det er nå – omtrent like lenge som planeten vi bor på har eksistert. Afghanistan har blitt gjort til et radioaktivt helvete ikke bare for den nåværende generasjonen som Norge med bomber, granater, raketter og kuler er med på å slakte ned – men for utallige generasjoner framover.

Giftige løgner skjuler giftig massemord

I sin feigskap tør ikke norske politikere å kalle blodbadet i Afghanistan en krig. De snakker heller om ”fredsbevarende operasjoner” eller ”humanitært oppdrag”. Å bruke det mye fryktede k-ordet vil i denne sammenhengen være veldig nøkternt. I lys av okkupasjonens bruk av utarmet uran i våpen vil det være like relevant å snakke om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Det er umulig å elske verdens folk uten å hate Norges kriger

Staten Norge er ingen allmenn velgjører eller humanitær stormakt, men en blodsdryppende imperialist som er med på å drepe, undertrykke og lemleste verdens fattigste folk. Med krig og sult har den imperialistiske kapitalismen tatt livet av millioner mennesker. Planeten vår forgiftes og dyttes mot økologisk katastrofe.

Imperialismen kan styrtes av revolusjon, av millioners opprør mot undertrykkernes barbari, av kommunismen som én gang for alle gjør det mulig å gjøre slutt på krig, fattigdom, sult, rasisme og kvinneundertrykking. Vi trenger deg til å være med på dette største spranget i menneskehetens historie.

Filmens hovedpersoner, arbeiderklassen, lever under borgerskapets diktatur – kapitalismen. I dette samfunnet sitter arbeiderklassen igjen med svarteper: gjennom sitt arbeid skaper den verdiene som muliggjør kapitalismen, men blir selv undertrykt av kapitalistene. Kapitalistene beslaglegger arbeidernes arbeidsprodukt og gir dem en lønn mindre enn verdiene de har skapt.

Løsninga virker åpenbar. Arbeiderklassen må organisere seg, gjøre slutt på kapitalismen og erstatte den med et kommunistisk samfunn der kapitalistenes utbytting og undertrykking av arbeiderne er umulig.

«Velg sjefen selv» tar riktignok en annen, mye mindre åpenbar men desto mer «original» vending. Tilsynelatende skal kapitalismens utbytting av arbeiderklassen løses med følgende håndvending i to steg:

1. arbeiderne skal velge sjefen sin selv og gjennom dette skal de
2. bestemme hvordan merverdien, overskuddet som kapitalistene skummer av arbeiderens arbeid, skal brukes.

På sitt mest surrealistiske gir filmen uttrykk for at dette vil være «til gode for alle», til tross for at arbeiderne sitter igjen like utbytta som før(!). Utafor Rød Ungdoms fantastiske fantasiverden tjener denne «løsninga» bare kapitalistene. I beste fall representerer den en klassesamarbeidspolitikk med kapitalisme i nye klær.

Sentralt i Rød Ungdoms sosialdemokratiske politikk er illusjonen om staten og demokratiet som allmenne velgjørere. Alt skal bli så meget bedre, bare staten får mer å bestemme over! Rød Ungdom ser ikke at staten som styrer Norge i dag er et redskap for borgerskapets klassediktatur.

Selv om tanken er veldig fantasifull og kunne vært ganske besnærende, svever ikke demokratiet over samfunnet som et velmenende og allmektig spøkelse som løser alle menneskenes problemer bare det «utvides» og slipper til i flere deler av samfunnet. I Norge i dag er demokratiet et redskap for borgerskapets diktatur. Å utvide det borgerlige demokratiet blir derfor å skyte seg selv i foten når arbeiderklassens beste løsning er å knuse det borgerlige diktaturet og heve seg selv som herskende klasse.

«Velg sjefen selv» er filmen som ønsker mye og klarer noe helt annet. I tragikomisk ironi ender drømmeriet om «arbeidermakt» opp i det motsatte: borgermakt. Rød Ungdoms politikk er fortsettelse av kapitalistisk utbytting. I Rød Ungdoms drømmeverden skal arbeiderklassen få lov til å velge sine egne undertrykkere, og disse sjefene skal finne en måte å utbytte arbeiderne på som «kommer alle til gode». Å stanse den kapitalistiske frarøvinga av merverdi fra arbeiderne kommer derimot ikke på tale. Dette er, i følge Rød Ungdom, arbeidermakt.

RKU ser fram til Rød Ungdoms neste film, oppfølgeren til «Velg sjefen selv»: «Afghanerne må få velge hvem som bomber Afghanistan selv!»

Virkelig arbeidermakt er kommunistisk organisering, ikke kapitalistisk bedriftsdemokrati.

Nå går alle ungdomspartiene, fra Rød Ungdom (RU) til Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) sammen for å skade SOS Rasisme. Dette vil de oppnå ved å lage en ny antirasistisk organisasjon. Planen er lagt på et hittil hemmelig møte som Antirasistisk senter inviterte til.

Denne organisasjonen skal lederne i FpU og RU starte sammen med lederne av ungdomspartiene til dagens regjeringspartier, som sender tusenvis av mennesker tilbake til krig og nød.

Kampanjen mot oss er antikommunistisk. Ingen sier noe om alle organisasjonene der disse ungdomspartiene avgjør ledelsesvalgene på bakrommet. Disse folka er mot oss fordi vi er kommunister.

At staten og partiene ikke liker kommunister er ikke noe sjokk for oss. Det er heller ikke overraskende at Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er mot oss. FpUs sentralstyremedlem Petter Tvedt har, med støtte fra FpU, sagt at SOS Rasisme må knuses for å bekjempe kommunistene.

Men antirasister bør nå se at noen av de som sier de er mot Frp og mot statens asylpolitikk, viser at det er viktigere for dem å ta kommunistene.

Ungdomspartiene Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom har mange medlemmer som er ærlige revolusjonære. Kan de virkelig leve med at ledelsen deres går sammen med FpU og Unge Høyre i allianse mot oss? Kan de leve med at Frps ungdomsparti aksepteres som stuereine antirasister? Hvilken rasisme skal de i så fall kjempe mot? Verken mobbingen av muslimer eller statens flyktningpolitikk kan vel angripes av disse ungdomspampene?

Vi vet at disse forhandlingene mellom ungdomspolitikerne har skjedd over hodene på medlemmene i egne organisasjoner. Vi tror ikke at omfavnelsen av Fremskrittspartiets Ungdom som gode antirasister kan ha noe støtte blant medlemmene. Men disse småpampene er komfortable med å ta avgjørelser i strid med de som de skal representere faktisk mener.

Dette er framtidens ministere og statssekretærer, folk som aldri har tenkt å ta seg ærlig arbeid, som skamløst rotter seg sammen mot kommunister og ekte antirasister.

Det finnes gode og ærlige antirasister i alle disse ungdomspartiene. Men det grunnlaget lederne deres nå samles om, er ingen ærlig antirasisme. Dette er en antikommunistisk kampanje som vil få lite å si for antirasismen i Norge.

Vi har medlemmer og venner som har flykta fra Palestina etter å ha mista familiemedlemmer, venner og hjemlandet sitt. I over seksti år har den brutale okkupasjonen av Palestina vedvart – og de siste årene tiltatt i styrke. Likevel står medlemmene i MIFF fram uten blygsel og forsvarer den israelske okkupasjonen av Palestina og konsekvensene dette har for de som bor der.

Mikrofonstativ for staten Israel

En del mennesker har aldri hørt om MIFF før. Vi vil derfor presentere organisasjonen her.

De skriver følgende på sine hjemmesider:

Vår oppgave er altså ikke å mene så mye, men å formidle israelernes syn (de største gruppene, og ikke minst Israels lovlig valgte regjering).

I klare ord skriver de altså at deres oppgave er å være mikrofonstativ for den israelske staten og krigsmakta – samme hva disse foretar seg. De støtter altså okkupasjonen av de palestinske områdene og dermed også fordrivelsen av millioner av flyktninger. Ja, sjølve lovverket i Israel er rasistisk og bygger på systematisk undertrykkelse og diskriminering av andre. Det er derfor ikke uten grunn at Nelson Mandela uttalte at staten Israel er en apartheidstat på linje med den gamle apartheidstaten som han var med på å nedkjempe i Sør-Afrika – bare enda verre!

Løsning gjennom forhandlinger?

MIFF skriver videre om seg sjøl:

MIFF mener at konflikten mellom Israel og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene.

Å føre bilaterale samtaler mellom to parter høres ut som et fint krav, men hvis en ser på virkeligheten, er det vanskeligere enn det de sionistiske demagogene påstår.

Sist gang representanter for de palestinske sjølstyremyndighetene og staten Israel var samla til offisielle samtaler, var i 2008. Daværende president i Israel, Ehud Olmert, uttalte den gangen følgende:

«Det er mange grunner til at jeg ikke skulle vært her på denne konferansen, blant dem PA (det Palestinske selvstyret) sitt manglende juridiske system som ikke fyller kriteriene til en demokratisk regjering».

Dersom det er slik at det er den israelske okkupasjonsmakta som skal definere hvem som skal representere palestinerne, har man mildt sagt et dårlig utgangspunkt. Om det er slik at staten Israel (som altså har MIFF som talerør i Norge etter hva MIFF sjøl sier) forventer at et okkupert folk skal kunne bygge fungerende demokratiske institusjoner uten å ha frihet til å gjøre det, så forstår de ikke hva okkupasjon faktisk innebæer. Israel vil kun ha bilaterale samtaler/forhandlinger dersom de sjøl får bestemme vilkåra for disse.

Ikke mene, bare formidle?

MIFF skriver videre om seg sjøl:

MIFFs oppgave er å forklare til folk som forstår norsk hvordan israelere flest tenker. Vår oppgave er altså ikke å mene så mye, men å formidle israelernes syn (de største gruppene, og ikke minst Israels lovlig valgte regjering).

En skulle tru at det var den israelske ambassaden i Oslo som var landets representant i Norge, så isolert sett er dette et absurd standpunkt i seg sjøl. Men det blir interessant når deres daglige leder, Conrad Myrland, skriver i Hallingdølen 22. februar, i et innlegg hvor han undertegner med tittelen sin:

«Selv ikke de mest «moderate» palestinske lederne godtar at Israel skal forbli en jødisk stat. Det kommer klarest til uttrykk gjennom kravet om å få flytte millioner av palestinere inn i Israel. Også palestinernes støttespillere i Norge støtter dette kravet, som vil gjøre Israel arabisk.»

Andre eksempeler kan også vise at MIFF mener mye uten at de henviser til at det er offisiell isaelsk politikk de propaganderer for. Det er bare å lese hvert eneste leserinnlegg som organisasjonens representanter sender til landets aviser dersom en ønsker flere eksempler på dette.

Israel er en stat bygd på terror

Sentrale begreper i staten Israels politiske ideologi er rasisme, antisemittisme (ja, palestinere er også semitter) og ekspansjonisme. MIFF-representantene er propagandister i Norge for denne terrorstaten. MIFF propaganderer for en stat som hevder retten til å opprettholde og utvide okkupasjonen av de palestinske områdene og til å fordrive en nasjon fra sitt eget land for så å stue de overlevende sammen i flyktningeleire hvor det ikke finnes flik av håp før okkupantene er drevet ut.

MIFF propaganderer for en stat som ikke har like rettigheter for innbyggerne sine og som stjeler og utnytter andres eiendom til egen vinning. Staten Israel er styrt etter en ideologi som har mest til felles med nazismen – midlene staten Israel bruker er de samme som Hitlers: lebensraum-politikk og stadig rasisme.

Fordøm Israel!

RKU fordømmer den sionistiske staten, og vi står dermed skulder ved skulder med mange jøder. For Israel er ikke jødenes stat. Mange jøder og folk med jødiske foreldre tar avstand fra opprettelsen av Israel og ikke minst av de stadige utvidelsene av det opprinnelige området. MIFF-medlemmer og de andre som støtter sionismen i Norge er som regel ikke jøder. De skyver derimot jøder foran seg, uten tanke for at nettopp dette kan skape jødehat.

RKU kan ikke sitte stille og se på dette folkemordet. Vi kan ikke akseptere at USA – og Norge! – støtter sioniststaten på mange forskjellige måter. De gir støtte med våpenkomponenter, med penger, med annen handel og ikke minst diplomatisk og moralsk. Når utenriksminister Gahr-Støre snakker om ”partene i konflikten” så tråkker han på de okkuperte palestinerne.

Det er i denne konteksten en må bedømme den lille episoden som nettutgaven av Dagbladet forsøker å blåse opp og ut av proporsjoner. Vi tror ikke det er mange som synes synd på MIFFerne som mistet flagget sitt til unge kommunister den aktuelle lørdagen. At journalist Eiliv Frich Flydal forsøker å skade og sverte RKU er ikke nytt for oss. Dermed blir vi ikke overrasket over tabloidoverskriftene, overdrivelsene og forvrengingene i «reportasjen». Men vi skulle ønske Dagbladet var like nidkjære i å avdekke blodbadet i Palestina, som de er i sin jakt på kommunister.

Hetsen mot Tjen folket

Gjennom hele 2010 har Dagbladet spydd antikommunisme mot Tjen folket og RKU. En tidligere leder av Oslo Unge Venstre har som journalist i Dagbladet fått kjøre kampanje mot oss. Han opptrer som lydig redskap for politiske krefter som kjemper mot kommunister med alle midler, og han viderefører den antikommunismen han sto for som ungdomspolitiker under dekke av å være journalist.

Kommunister har alltid blitt prøvd stemplet som kriminelle og upålitelige folk. Jo sterkere og tydeligere kommunistene blir, jo mer hatske blir angrepene mot oss. Vårt gode arbeid på enkelte områder har gjort oss til et yndet mål for byråkrater og intellektuelle. Enkelte i den såkalte kultureliten av unge pamper, synsere og stigende stjerner innenfor politikken, ser sitt snitt til å score billige poenger ved å spre løgner om kommunistene.

Kampanjen baserer seg på konspirasjonsteorier fra den mørkeste høyresiden, men har deltagere langt inn i partiet Rødt. Et parti med enkelte medlemmer som hater Tjen folket mer enn det meste annet, fordi vi er klare og tydelige der de selv er unnvikende og veike.

Hetsen mot Tjen folket tar selvsagt ikke slutt i 2011. Så lenge vi fortsetter å vokse, så lenge aktiviteten vår øker og så lenge vi er klare og tydelige revolusjonære kommunister, vil vi bli angrepet med løgn og skittkasting.

Forbundet og ungdomsorganisasjonen har gått fram gjennom denne perioden. Aktiviteten har fortsatt å øke og vi har fått mange nye kamerater blant oss.

I stedet for å svekke Tjen folket, har hetsen styrket oss ved å gjøre oss kjente blant mange flere. Den har også stålsatt oss og vist oss hvordan borgerskapets diktatur arter seg i fredelige Norge.

Sosialdemokratisk forfall på den såkalte venstresida

Tjen folket og RKU ser ikke på oss selv som en del av en norsk venstreside. Høyre og venstre er borgerlige begreper og beskriver polene innenfor det borgerlige demokratiet og det borgerlige parlamentet. Siden den franske revolusjonen har borgerskapets politiske representanter blitt revet mellom konservatisme og liberalisme, mellom å sette hardt mot hardt i klassekampen, eller å vinne kampen med kompromisser og bestikkelser, mellom å splitte folket med rasisme og konkurranse, eller lulle folket inn i harmonisk søvn med velferdsgoder og røde fraser. Kort sagt er ikke venstresida en beskrivelse av en opposisjon, men bare en av de to hovedformene av det borgerlige demokratiet.

Lokomotivet på den borgerlige venstrefløyen i Europa, har i snart hundre år vært de store sosialdemokratiske partiene – i Norge ved Arbeiderpartiet. SV ble dannet som et korrektiv til Arbeiderpartiet. En ”kritisk” støtte til Arbeiderpartiets regjeringer og en litt rødere klut for å lokke til seg sinte og opprørske mennesker. Det opprinnelig kommunistiske og revolusjonære partiet AKP ble dannet i opposisjon til dette ”venstrepartiet”. AKP avviste Arbeiderpartiets regjeringer som borgerlige, og førte kamp mot borgerskapets politikere, uansett hvilken farge de hadde på slipset.

Restene av AKP er i dag partiet Rødt, som har funnet sin plass på venstresida. Som et nytt SV i miniatyr opptrådte Rødt i 2009 som ”kritisk” støttespiller for fortsatt rødgrønn regjering. Og i 2011 ønsker partiet å profilere seg som et ansvarlig parti i kommunevalget. Kommunestyrene skal på ingen måte brukes som talerstol for revolusjonære bevegelse blant folk. Det skal være en arena for parlamentarisk spill, og Rødt vil bli en del av de lokale, rødgrønne alliansene.

Det sosialdemokratiske forfallet i Rødt er ikke sluttført, men det er mange år siden revisjonismen overtok makta i AKP og RV – som var forløperne til Rødt. Ekte kommunister kan ikke ha som mål å skru klokka 10, 20 eller 30 år tilbake i utviklingen fra revolusjonært kommunistparti til sosialdemokratisk valgparti. Vår kamp mot Rødt og andre representanter for venstresosialdemokrati er en kamp mot det gamle for det nye. Mot borgerskapets diktatur i alle dets former, og mot alle dets redskaper og nyttige idioter – for et ekte kommunistparti.

Flere angrep på de fattigste i Norge

Velferdsstatene hadde sin storhetstid i høykonjunkturen etter andre verdenskrig. I en 30-årsperiode kunne kapitalismen vokse i skyene på ruinene av de gamle kolonirikene, som ble knust i verdenskrigen. Krisene var svake og velferden kunne øke noenlunde i takt med enorme profitter for vestens kapitalister. Den velferdsstaten som ble dannet noen tiår tidligere på grunn av frykten for revolusjonen, kunne utfolde seg i denne perioden av enorm vekst for kapitalen.

70-tallets krise og profitten som vokste mindre for hvert tiår som gikk, satte en stopper for velferdsstatens æra. Dermed var sosialdemokratiets storhetstid i Europa også over. Den såkalte nyliberalismen overtok skanse etter skanse og siden 70-tallet har sakte men sikkert borgerskapet forsøkt å øke utbyttingen også av sin hjemlige arbeiderklasse.

Lenin beskriver i boka ”Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium” hvordan de vestlige stormaktenes plyndring av de fattigste landene gjør rom for at deler av arbeiderklassen i vesten blir mer privilegert. Han beskriver hvordan noen deler av den regelrett kjøpes opp og får sterk interesse av å opprettholde plyndringen av den tredje verden.

Men også i vesten blir folk plyndret, og de laveste sjiktene av arbeiderklassen kastes ut i arbeidsløshet, utrygghet og gjeldsslaveri. Psykiske problemer, alkoholisme og narkomani får næring av kapitalismen og klassesamfunnet. Millioner av mennesker på flukt fra krig og fattigdom i den tredje verden, blir billig reservearbeidskraft i vesten.

Siden nyliberalismens inntog kuttes det stadig mer i offentlig velferd. Det kuttes i pensjoner, trygder og sosialstøtte. Der det er mulig å tjene penger skal private selskaper inn. Der det ikke er mulig skal man forsøke å kutte utgiftene. Men kuttene går i liten grad utover byråkratiet eller administrasjonen av velferden. Først og fremst er det de fattigste som rammes.

I 2010 fortsatte kampanjene for å svekke pensjonene og for å kutte i trygdene gjennom myter om den truende ”eldrebølgen” og misbruk av sykelønn. Disse løgnfortellingene skal skape inntrykket av at staten må tråkke på de fattigste for å berge hele samfunnet fra nye kriser, når de eneste som skal reddes er kapitalistene og alle deres nyttige lakeier i staten. Ressursene som skal ”spares” vil gå direkte inn i borgerskapets aksjekapitaler som skal investeres i enda mer miljødød og enda mer menneskelig lidelse i de fattigste landene.

Denne ”sparingen” vil skape mer fattigdom, mer arbeidsløshet, mer alkoholisme, narkomani og til flere selvmord i verdens rikeste land.

Revolusjonær kamp i den tredje verden

Tjen folket og RKU hilser de revolusjonære kommunistene som kjemper i India, på Fillippinene og andre land i den tredje verden. I 2010 har maoistene i India blitt møtt med statens soldater og væpna politistyrker, i et forsøk på å renske landets jungler og landsbyer for maoistisk innflytelse.

I et langstrakt område i verdens nest mest folkerike land, har maoistene vunnet enorm støtte gjennom sin langvarige folkekrig og gjennom sin tjen folket-holdning overfor de fattigste og hardest undertrykka menneskene i landet. Dette har gjort maoistene til den indiske statens hovedfiende internt, og utløst et forsøk på utryddelse gjennom operasjon Green Hunt. Green Hunt har mobilisert over 700 000 soldater og politifolk er mot maoistene og folket som støtter dem. Maoistenes talsperson Azad ble drept i denne kampanjen, og Tjen folket sendte vår kondolanse til hans kamerater for å hedre hans minne.

Kampen i Nepal balanserer fortsatt på en knivsegg. Maoistpartiet i Nepal ble det største i valget til ny nasjonalforsamling og de har valgt en taktikk der den væpna folkekrigen i alle fall inntil videre er stanset. I partiet pågår stadig vekk kamp mellom forskjellige linjer for kampen, og man kan trygt si at det finnes både revolusjonære og reformistiske krefter innenfor kommunistpartiet UCPN. Vi er spent på hvordan maoistene i Nepal vil fortsette kampen og hvordan klassekampen i landet vil utvikle seg i 2011.

Den revolusjonære kampen i den tredje verden er hoveddrivkrafta for kommunisme på verdensbasis. 5 av 6 mennesker bor i dag i disse landene, der fattigdommen er enorm og der verdiene og ressursene havner i hendene på vestlige selskaper og stater, samt hos den korrupte eliten i disse landene selv. Det pågår fortsatt en plyndring av Asia, Afrika og Latin-Amerika på lik linje med den under kolonitiden.

Det er med disse enorme rikdommene vestens borgerskap bygger sin makt – politisk og militært. Det er i land i den tredje verden at kommunistiske og maoistiske krefter er desidert sterkest. Dermed blir den revolusjonære kampen i den tredje verden selve hovedkrafta mot kapitalismen i dagens verden. Det er kommunister i Norge sin plikt å støtte den frigjøringskampen disse revolusjonære kreftene står i spissen for. Ikke bare for deres skyld, men også for at vår kamp skal lykkes.

Vårt viktigste bidrag til deres kamp er å skape et revolusjonært kommunistparti i Norge, som kan sette det norske imperialistiske borgerskapet under press på hjemmebane. Det er her i dette landet vi kan gjøre en virkelig forskjell.

Framgang i arbeidet for et ekte kommunistparti

Hetsen mot Tjen folket i 2010 har på en side ikke nådd flertallet av Norges befolkning. Selv om Dagbladet er en av de mest leste avisene, er det likevel slik at svært mange, spesielt blant ungdom og i arbeiderklassen, ikke følger med i Dagbladet. Våre erfaringer tyder ikke på at hetsen har vært noe hinder i arbeidet vårt blant folk.

På den andre siden har hetsen likevel gjort oss kjent blant flere hundre tusen som ikke kjente til oss fra før, eller som i det minste knapt visste hvem vi var. For svært mange av disse står Tjen folket og RKU nå fram som kommunistene i Norge. Vi står fram som en klar og tydelig motpol den borgerlige politikken og herskernes fortelling om hvordan verden henger sammen. Selv om mange av dem tror på Dagbladets løgner om oss, har dette likevel vært en gavepakning for oss.

Vi har merket hetsens positive side ved at mange har tatt kontakt med oss fordi de har hørt om oss gjennom media. Vi har merket det ved at stadig flere har hørt om oss på forhånd, når vi er ute på gata for å spre vårt standpunkt. Dette er et gjennombrudd for oss.

Tjen folket og RKU har stått samla gjennom 2010 og vi har gått fram på mange områder. Vi har økt medlemstallene, vi har fått flere aktive kommunister og stadig flere av våre medlemmer har lagt ned mer arbeid for oppbyggingen av et nytt kommunistparti. Vi gjennomførte sammen med kommunister fra andre land en vellykka internasjonal sommerleir og vi ga ut de første to heftene i hefteserien Kommunist, som samler tekster fra Tjen folket om viktige politiske og teoretiske spørsmål.

Vår framgang er ikke tilfeldig. Den skjer heller ikke på grunn av krisa i kapitalismen eller en skjerping av klassekampen i Norge. Framgangen for oss når vi er på dagens begrensa nivå, kommer i hovedsak av at vi har utvikla gode og effektive arbeidsmetoder, at vi bruker marxismen-leninismen-maoismen og at vi har medlemmer og venner som entusiastisk legger ned mye tid og krefter for oss.

Denne hilsenen fra Tjen folket og RKU retter seg spesielt til alle de sistnevnte.

Takk for god innsats i 2010 – til ny framgang i 2011.

RKU har aldri kuppet noe. Ingen av våre medlemmer har verv i andre organisasjoner som følge av kupp. Der RKUere får tillit, er det på bakgrunn av vår innsats og våre evner. Dagbladets vinkling er en antikommunistisk taktikk som er like gammel som antikommunismen selv. Der vi får tillit hevder antikommunistene at vi har lurt folk. I antikommunistenes endimensjonale og fargefattige forståelse av verden er det umulig å forstå at noen kan ha tillit til kommunister.

I artikkelen tar Solveig Horne fra Frp og Linda Hofstad Helland fra Høyre til orde for at RKU ikke skal få statsstøtte på lik linje med andre politiske ungdomsorganisasjoner. De vil stenge oss ute fra en støtteordning uten at vi er anmeldt for noe – eller engang anklaget av noen med myndighet. Et rettsprinsipp sier ”uskyldig inntil det motsatte er bevist” – skal ikke det gjelde for kommunister?

Representantene fra Frp og Høyre går langt i å ville sette til side alle demokratiske og rettslige prinsipper i omtalen av RKU. Som kommunister er vi forberedt på å møte usaklig hets fra slike. Vi er forberedt på å bli overvåket av PST og vi er forberedt på at når vi vokser øker trakasseringen av oss. Dette er ikke noe mystisk – det er naturlig at folk som vil ha et helt annet og mer menneskelig samfunn, møter motstand fra de som forsvarer det bestående.

Det er likevel oppsiktsvekkende at de nevnte stortingsrepresentantene vil sette lov og rett til side allerede nå. Det er interessant å se hvor lite bevisste de er på sin egen rolle som lovgivere, når de her vil legge politisk press på administrasjonen uten full innsikt i saken og uten noen håndfaste anklager mot RKU.

Verdt å bemerke er også hvordan Dagbladets journalist på saken, med bakgrunn som politiker for Unge Venstre, spiller ball med sine tidligere kolleger i politikken. Først skriver Dagbladet løgner om oss. Representantene svelger disse med hud og hår, og leverer nye uttalelser til Dagbladet. Sirkelen er sluttet og slik kan hetsen mot oss fortsette tilnærmet uendelig. Men vi kan forsikre alle om at det skal veldig mye mer til for å skremme oss.

Vår eneste ”forbrytelse” er at vi arbeider for å avskaffe et system der millioner dør av sult årlig, der verdens rikeste stater fører krig mot verdens fattigste og der miljøet ofres for økt profitt. De kreftene som tradisjonelt vil forby oss å drive slikt arbeid led et smertelig nederlag i 1945, men vi hører gufset fra fascismen hver gang noen åpner munnen for å blande seg inn i kommunisters organisasjonsfrihet og prinsippet om likhet for lovet.

Kenneth Fuglemsmo, talsperson for Revolusjonær Kommunistisk Ungdom

PHR hevder nå at de har funnet bevis for at sjukehuspersonell har vært deltakere i tortur mot mennesker i amerikansk fangenskap. Beviset har kommet frem gjennom juridiske dokumenter koblet til CIA og en offisiell regjeringsrapport om behandlingen av mennesker i amerikansk forvaring.

«Disse dokumentene inneholder tre tilfeller da psykologer og leger samlet informasjon om de psykiske og fysiske effektene på fanger som ble utsatt for tortur», sier PHR-rapportens hovedforfatter Nathaniel Raymond.

Rapporten inneholder anklager om at sjukehuspersonell har vært til hjelp for å utforme programmer for forhør, som offisielt er ulovlige etter amerikansk og internasjonal standard. Programmene skal ha blitt utformet for å torturere fangene på en slik måte at dem ikke avleder, og at det bygges opp et slags «tillitsforhold» der fangene gir seg istedet for å måtte utsettes for mer tortur.

Det pekes også særskilt til den mye omtalte torturmetoden waterboarding, som leger og psykologer etter all sannsynligvis har vært med på å utvikle – for senere kunne utvikle mer effektive torturprogrammer mot USAs fanger.

Det betyr å utfordre historie- og samfunnskunnskapene til å bruke dem til å forandre det som skjer i dag. Det betyr å lære av historia. Det betyr å utvikle sansemessig kunnskap til rasjonell kunnskap (Les Maos artikkel Om praksis). Lag knagger av begreper som er viktig for å forstå og forandre verden.

Ungdom skulle bli stimulert noe mer ute i produksjonen. Lære av arbeidsfolk hva som er viktig kunnskap. Lære om organisering for viktige krav for arbeiderklassen og om sosial virksomhet på arbeidsplasser. Det gir glede og perspektiver på skolearbeidet.

Kristin Halvorsen sprer småborgerlige drømmer om å skape sin egen bedrift med kunnskaper lært i skolen. Det er hennes oppskrift på det å bruke mer tid på praksis i skolen. Det å delta som arbeider i storindustrien eller i et bondekollektiv i et sosialistisk samfunn, er ikke attraktivt for Halvorsen. Det å delta i et større demokratisk prosjekt som deltager og arbeider, blir ikke verdsatt. Den amerikanske drømmen om rikdom, være den ene heldige som blir millionær, blir en drøm som de aller fleste ikke får virkeliggjort.

Det er ikke mye folk forlanger av hva som er deres viktige behov å få tilfredsstilt. Det trengs det en god lønn for å få dekket. Ingen skulle ha behov for oppvarmet svømmebasseng, tennisbane og 14 toaletter på eiendommen sin, flere rådyre biler, rådyr stor cabincruiser og flere hytter som kanskje blir brukt kun én gang i året.

Mange bra folk velger ikke å bli storpolitiker, børsmegler eller boligspekulant. De vil lære noe som samfunnet trenger. Barn vil bli snekkere, gartnere, kokker eller jobbe med helsearbeid. Du er ikke dum dersom du vil bli arbeider. Du er derimot ydmyk for all mulig kunnskap om hvordan vi kan utnytte naturen på en god måte til fordel for menneskeheten.

Bli arbeider. Få kunnskap gjennom produksjon og klassekamp. Morgendagen eies av arbeiderklassen og de er framtida. I dag er arbeiderklassen annenrangs borgere av samfunnet, men i morgen er de herrer av samfunnet. Framtida og sannheten er på arbeiderklassen sin side.