Stalin er kontroversiell, selv innenfor den maoistiske bevegelsen. Likevel mener Tjen folket og RKU at Stalin var mer korrekt enn feilaktig. Mao sa at Stalin var 70 prosent bra og 30 prosent dårlig. Kanskje Maos deling er for positiv, kanskje for negativ. Mao gjorde også feil. Men det som er sikkert er at Stalin bidro med enormt mye positivt for Sovjetunionen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Fra første dag var Sovjetunionen omringet av imperialister. Det kommunistene stod overfor var et land herjet av vold og fattigdom. Det første gjennombruddet for arbeiderklassen var et faktum, deres diktatur var etablert. Men bare noen få tiår senere ble den tidligere katastrofen avløst av en annen: 2. verdenskrig. Over tjue millioner sovjetborgere døde i denne krigen. Hadde ikke Stalin kjempet for industrialisering, med alle de offer som ble krevd, kunne Hitler marsjert helt til Stillehavet. Iallefall ville krigen pågått lenger og krevd enda flere menneskeliv. En av de viktigste lærdommene fra Stalin er at kommunister møter problemer og at det ikke finnes noen perfekt løsning.

Revolusjonen er ingen dans på roser. Vi reiser oss mot hundrevis av år med reaksjonær sosial programmering. Vi reiser oss mot hundrevis av år med reaksjonær kultur og sosial ulikhet. Vi har blitt fortalt at den ene gruppen er bedre enn den andre, at eldre er bedre enn unge, at hvite er bedre enn svarte og at utbytting ikke eksisterer. Kampen for å overvinne det reaksjonære vil bli lang. Det vil oppstå mange problemer. Feil vil bli gjort. Og vi vil stå overfor vanskelige valg. Dette er revolusjonen uten sminke. Dette er virkeligheten.

Tjen folket og RKU opprettholder Stalin på en ikke-dogmatisk måte. Feil som ble gjort i Sovjetunionen er våre feil, men vi ønsker ikke vaske hendene våre. Vi ønsker ikke å la oss stanse her. Som kommunister ser fremover, ikke bakover.

Stalins liv var i lang tid gjennomsyret av kampen for revolusjon i det russiske riket. Han var født i Georgia, et land som den gang var underlagt Russland, og levde i relativt fattige kår. Som ung teologistudent begynte han å lese revolusjonær teori, fra russiske Plekhanov til Karl Marx og historier om georgiske røvere som sloss for folket.

Lesinga inspirerte Stalin og han ble raskt en ledende revolusjonær i Georgia. Han organiserte streiker og opptøyer, og skrev en rekke artikler, redigerte og ga ut aviser og organiserte sannsynligvis også flere bankran for å finansiere kampen mot tsaren og kapitalistene. Under revolusjonen satt han i sentralkomiteen for kommunistpartiet og han ble folkekommisær (minister) for nasjonalitetsspørsmål etter revolusjonen. Han ble senere, etter kamerat Lenins død, leder over Sovjetunionen og ledet landet gjennom kollektivisering, oppbygging av sosialistisk basis, krigen mot fascismen, kamp mot revisjonismen, til sin død i 1953.

Som marxist hadde Stalin for det første og viktigste et vitenskapelig syn på sosialismen. For det andre tilnærma han seg spørsmålet om byggingen av sosialismen og kommunismen på en materialistisk, historisk-dialektisk måte. Han forsto at byggingen av sosialismen er det første stadiet i det kommunistiske samfunnet, og omfatter en periode med klassekamp som er uunngåelig så lenge det fortsatt fins klasser, og at i denne perioden er proletariatets diktatur nødvendig.

Stalins vidreutvikling av teorien for å fortsette klassekampen under sosialismen består i at jo lengre byggingen av sosialismen kommer, jo skarpere blir klassekampen, noe som ble fullt ut bekrefta gjennom den historiske kursen til Sovjetunionen etter Stalins død, da proletariatets diktatur ble styrta av krustsjov-revisjonismen.

LA OSS PÅ DENNE DAG MINNE KAMERAT STALIN OG HANS BIDRAG TIL MARXISMEN-LENINISMEN!

Hei XX

Hyggelig at dere deltok høflig på møtet og det er også flott at du engasjerer deg mot rasisme og nazisme – et engasjement som ofte, og godt er det, går på tvers av partipreferanser.

Påstanden om at Stalin på noe vis skulle vært verre eller på nivå med Hitler er en svært grov påstand uten rot i virkeligheten. Om du setter deg selv i vår posisjon, der vi ser på Stalin som en av våre fem største inspirasjonskilder, skjønner du nok at det kan vekke følelser at du sier han var verre enn Hitler. Om dette var riktig, ville den logiske slutningen være at vi er verre enn nazister.

Vår holdning til nazister er at vi ønsker å forby dem å organisere seg og ytre seg offentlig, fordi vi ser på nazismen som en per definisjon terroristisk, antifolkelig og forbrytersk ideologi. Der vi med glede går i debatt med for eksempel Høyre, ville vi aldri nedlatt oss til å diskutere med nazister. Og da kan det selvsagt vekke følelser å bli slått i hartkorn med disse.

Rent saklig kan man ikke påvise «unaturlig» døde i Sovjet under Stalin som kommer i nærheten av antall døde som følger av hitlerismen. «Bare» de 6-10 millioner døde i tyske konsentrasjonsleire, overgår mest sannsynlig både hungersofre, døde i fangeleire og dødsdømte i Sovjet, som Stalin og ledelsen delvis kan lastes for.

Vi tror ingen bagatalliserte dødsofre på møtet i Trondheim, men at de som oss rett og slett mener de tallene som høyreorienterte folk opererer med er dypt usaklige og politisk motiverte forvrenginger av virkeligheten.

Vi har hørt slike tall som graviterer mellom 20 og vanvittige 150 millioner døde som følger av Stalins regime. Dette er totalt uforenelig med for eksempel den demokrafiske utviklingen:

Population:

• Russian Empire Census (1897)

- -

Som du ser av denne utviklingen kan landet umulig ha mistet hverken 50, 100 eller 150 millioner mennesker i denne perioden som direkte følge av Stalins styre, da det under hans ledelse (1924-1953) fant sted en økning av folketallet, trass 26 millioner døde som må godskrives Hitlers invasjon, og med en korrigering siden Sovjet økte befolkningen også gjennom å innlemme blant annet Baltikum i unionen.

Samtidig som befolkningen økte, økte også BNP og andre indekser for å måle veksten i produksjonen.

Growth, Productivity and Consumption 1928 – 1990 (kun et utdrag)

SOURCE: Ofer, 1987; Laurie Kurtzweg, «Trends in Soviet Gross National Product» in United States Congress, Joint Economic Committee. Gorbachev’s Economic Plans, Vol. 1, Washington D.C., pp. 126 – 165; James Noren and Laurie Kurtzweg, «The Soviet Economy Unravels: 1985 – 91» in United States Congress, Joint Economic Committee. The Former Soviet Union in Transition, Vol. 1, Washington D.C. pp. 8 – 33, 1993; Angus Maddison. Monitoring the World Economy 1820 – 1992, OECD, Paris, 1995; Angus Maddison, The World Economy : A Millennial Perspective, OECD, Paris, 2000.

- -

Hvis du virkelig er ute etter sannheten må du ta dette inn over deg: Enhver sammenlikning av Stalin og Hitler, der man sidestiller dem eller endog sier at Stalin var «verre enn» Hitler, faller på sin egen urimelighet dersom man holder seg til virkeligheten og ikke leken «velg et tall».

Vi kan ikke avvise at det fant sted sterkt tragiske hendelser i Sovjet:

• hungersnød (hvor rask kollektivisering kan ha vært en viktig årsak)

• forvisning av folk og folkeslag (krim-tartarene)

• dødsstraff mot uskyldige eller politiske opposisjonelle (som ikke hadde begått sabotasje eller attentatplaner)

Men selv om vi ikke kan avvise disse, kan vi si ganske trygt at omfanget av disse er sterkt overdrevet i mange fremstillinger og at Josef Stalin for eksempel var sterkt selvkritisk på vegne av partiet for at en del uskyldige ble dømt eller kastet ut av partiet på 30-tallet, og altså ikke så dette som bra eller nødvendig, men som tragiske konsekvenser av at de så seg tvunget til harde tiltak for å kunne stå imot Tyskland og/eller andre kapitalistland i en eventuell krig.

Som marxister kan ikke vi rive fenomener løs fra konteksten og så felle dommer. Alt som skjer, skjer i en bestemt historisk sammenheng. Sovjets økonomiske, politiske og sosiale grunnlag før revolusjonen i 1917 og etter borgerkrigen (1917-22) – som høyresiden startet etter revolusjonen – var svært magert. Landet var preget av sterk knapphet og fattigdom. Fra 1927 til 1941 (hele tiden under Stalin) hadde Sovjet en økonomisk utvikling og vekst uten sidestykke i historien – fra utfattig bondeland til industrialisert stormakt på knappe 14 år.

Høyresiden har i 50 år forsøkt å fremstille nazisme og kommunisme som tvillingsjeler, men disse forsøkene finner lite støtte i virkelighetens verden, fra empiri og historie. Tvert imot er det langt enklere å påvise slektskapet mellom tradisjonelle borgerlige/konservative partier og fascismen – selv om jeg stort sett vil vektlegge forskjellene framfor likhetene, for å isolere fascismen mest mulig.

Vi håper dette i det minste gir deg litt mer bakgrunn for hvorfor kommunister kan reagere så sterkt på å bli sammenliknet med Hitler og nazistene og at du også forstår at det som enkelte ser på som historiske faktum – slett ikke er uomtvistelige.

Aller helst skulle jeg ønske dette ga deg inspirasjon til å starte en lang vandring fra å være støttespiller for kapitalismen og borgerskapet, til å stille deg på folkets side i kampen for en bedre verden, for sosialisme og kommunisme.