Middelaldersk kvinneundertrykking

I de få tilfellene norske politikere snakker om sin krig mot det afghanske folket skjuler de seg bak fraser og løgner som skal tilsi at det er for afghanernes beste at norske bomber blir sluppet i hodet på dem. De påstår blant annet at Norge er på ”humanitært oppdrag” i Afghanistan for å sørge for likestilling for kvinnene.

Dette er å spytte på krigens ofre. Afghanistan er fortsatt et land med utstrakt og brutal kvinneundertrykking. For landets nesten tre millioner sjiamuslimske kvinner har undertrykkinga bare blitt verre: det NATO-støttede marionettregimet til Hamid Karzai innførte 27. juli 2009 en ny lov som gir sjiamuslimske menn rett til å utsulte og voldta sine koner. Denne loven har av afghanere blitt omtalt som ”verre enn Taliban”.

Giftig krig

Dersom okkupasjonen av Afghanistan hadde handlet om likestilling, frigjøring og høytsvevende humanistiske verdier for afghanernes beste hadde den ikke tatt i bruk utarmet uran i bomber og raketter og i ammunisjonen til pansrede kjøretøy, helikoptre og fly. Utarmet uran er dødelig giftig og radioaktivt, og ble i lang tid regnet som et lite nyttig biprodukt av produksjon av anriket uran til kjernekraft og atombomber. På 70-tallet fant amerikanske forskere ut at de kunne lage ekstremt kraftige våpen av utarmet uran, samtidig som de ble ”kvitt” problemet med oppbevaring av radioaktivt avfall.

Dersom utarmet uran kommer inn i menneskekroppen skal det i følge forskeren Leuren Moret ikke mer til enn en milliondel av et gram for å drepe. Sommeren 2010 ble det anslått at 1000 tonn utarmet uran til da hadde blitt brukt i krigen mot det afghanske folket. Når våpen av utarmet uran treffer et mål skaper de enorm varme på opp til 5000 grader celsius og sprer store mengder ekstremt finkornede radioaktive og giftige partikler i lufta. Disse partiklene kan reise flere titalls kilometer før de pustes inn av mennesker og setter seg fast i kroppen, der de med stråling og tungmetallforgiftning gjør uopprettelig skade.

Prosjektiler laget av utarmet uran omformer ved antennelse mellom 10 og 35 prosent av sin vekt som slike partikler. For raketter og bomber, som kan inneholde opp til to tonn utarmet uran, er tallet enda høyere: opp til 100 prosent av alt det utarmede uranet. Med andre ord kan en konservativt anslå at det finnes minst 100 tonn dødelige partikler i afghansk luft og i sanden som virvles opp i lufta – nok til å utslette hele verdens befolkning flere ganger.

Imperialismens bruk av utarmet uran er ikke begrenset til Afghanistan. På 90-tallet brukte USA de samme forferdelige våpnene på Balkan, i Kuwait og i Irak. Etter tusenårsskiftet har utarmet uran blitt brukt i krigene mot Irak og Afghanistan, og sannsynligvis også i imperialismens herjinger i Libanon, Palestina, Gaza og Libya.

Barna er krigens største ofre

Som en følge av bruken av utarmet uran i våpen har blant annet barnedødeligheten og antallet kreftofre i Afghanistan eksplodert. Dessuten blir andelsmessig stadig flere og flere fostre født med stadig verre og verre misdannelser: uten hud, uten armer, uten øyne, uten hjerne, uten bein, uten ryggrad, uten hode, med mer enn ett hode, med enorme svulster og med indre organer på utsiden av kroppen.

Alt tilsier på at dette er en katastrofe som vil plage det afghanske folket lenge. Utarmet uran består av opp til 99,8% uran-238, som har en radiologisk halveringstid på rundt 4,5 milliarder år. Det vil si at det vil ta 4,5 milliarder år før det utarmede uranet blir halvparten så radioaktivt som det er nå – omtrent like lenge som planeten vi bor på har eksistert. Afghanistan har blitt gjort til et radioaktivt helvete ikke bare for den nåværende generasjonen som Norge med bomber, granater, raketter og kuler er med på å slakte ned – men for utallige generasjoner framover.

Giftige løgner skjuler giftig massemord

I sin feigskap tør ikke norske politikere å kalle blodbadet i Afghanistan en krig. De snakker heller om ”fredsbevarende operasjoner” eller ”humanitært oppdrag”. Å bruke det mye fryktede k-ordet vil i denne sammenhengen være veldig nøkternt. I lys av okkupasjonens bruk av utarmet uran i våpen vil det være like relevant å snakke om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Det er umulig å elske verdens folk uten å hate Norges kriger

Staten Norge er ingen allmenn velgjører eller humanitær stormakt, men en blodsdryppende imperialist som er med på å drepe, undertrykke og lemleste verdens fattigste folk. Med krig og sult har den imperialistiske kapitalismen tatt livet av millioner mennesker. Planeten vår forgiftes og dyttes mot økologisk katastrofe.

Imperialismen kan styrtes av revolusjon, av millioners opprør mot undertrykkernes barbari, av kommunismen som én gang for alle gjør det mulig å gjøre slutt på krig, fattigdom, sult, rasisme og kvinneundertrykking. Vi trenger deg til å være med på dette største spranget i menneskehetens historie.

Vil dere i Tjen Folket definere dere selv som feminister? Eventuellt, hvorfor/hvorfor ikke?

Tjen folket og RKU er for kvinnekamp, men vi kaller oss ikke feminister.

Tjen folket og RKU er for kvinnefrigjøring. Vi mener at kvinner i dagens verden blir undertrykka som kjønn. Vi mener at i Norge viser kvinneundertrykkinga seg gjennom lavere inntekt blant kvinner og en kultur der kvinner nedvurderes. Derfor støtter vi og deltar vi i kvinnekamp.

Vi kaller oss likevel ikke feminister. Feminisme blir av mange oppfatta som at man mener kvinner skal ha samme verdi og samme rettigheter som menn. Dette er nesten alle for i teorien – både Siv Jensen og Jens Stoltenberg kaller seg feminister. Hvis nesten alle politiske retninger kan kalles feministiske, trenger vi ikke ordet for å beskrive hva vi står for.

Feminisme kan også brukes mer snevert om en bestemt ideologisk retning som setter motsigelsen mellom kjønnene over alt annet. For dem blir forholdet mellom kvinner og menn som kjønn, noe som overskygger alle andre forhold – som forholdet mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner, eller mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Mange feminister i snever forstand blir blinde for klassekamp og rasisme, og lar seg gjerne bruke til å sette folk som har felles interesser opp mot hverandre. De fleste av dem blir borgerlige og småborgerlige feminister som kjemper for flere kvinner i bedriftsstyrene eller skattefradrag for de som har vaskehjelp.

Enkelte radikale eller røde feminister likestiller kvinnekampen og klassekampen. De kaller seg ”feminister og sosialister” og ser på dette som to sider av samme sak. De har dermed en feil analyse av kapitalismen og imperialismen. Selv om arbeiderklassens kvinner, og verdens fattige kvinner, er enda hardere undertrykka av kapitalismen enn menn i samme klasse, kommer kapitalistenes rikdom og makt fra hele arbeiderklassens arbeid. Plyndringen av de fattige landenes ressurser er like mye plyndring av menn som kvinner i disse landene.

Den grunnleggende motsigelsen i dagens system er ikke mellom kvinner og menn, men mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen. Med andre ord at hele samfunnet er vevd sammen til en organisme der alle deler inngår i en større helhet, men der en liten klasse mennesker eier og kontrollerer nesten alt. Denne grunnleggende motsigelsen viser seg ikke gjennom kjønnsforskjellen på menn og kvinner, men gjennom klassekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Borgerskapets kvinner er også borgerskap og de er også en del av fienden. Og det gir ingen mening å regne dem som en del av et undertrykt kollektiv, bare fordi de har kvinnelige reproduksjonsorganer.

De selvutnevnte sosialister og feminister har som regel ikke forstått kapitalismens vesen og enda mindre hvordan man kan avskaffe dette råtne systemet og erstatte det med et menneskelig samfunn.

I beste fall er feminismen en utilstrekkelig men stort sett god bevegelse som kan føre til at kvinner og menn får de samme rettighetene i henhold til loven. Som kan gi kvinner stemmerett og rett til lik lønn for likt arbeid, høyere lønn i kvinnedominerte yrker eller bedre velferd. De kan i beste fall rette på noen av de store skeivhetene fra tusenvis av år med kvinneundertrykking. Men de kan aldri føre til virkelig frigjøring. I verste fall står selvutnevnte feminister på borgerskapets side i undertrykkingen av verdens fattige og arbeidende kvinner.

Bare i et klasseløst kommunistisk samfunn gir det mening å snakke om virkelig frihet for alle mennesker. Kommunister kan alliere seg med feminister i enkelte spørsmål og kamper, men så lenge kapitalismen består vil den avle økonomisk, politisk og sosial undertrykking. Den vil utnytte forskjellene på menn og kvinner og den vil avle systematisk diskriminering av kvinner. Og så lenge kvinner føder barn og er fysisk svakere enn menn i gjennomsnitt, vil det være rom for undertrykking i et kapitalistisk samfunn der individualismen, egoismen og konkurransen dyrkes, og der målet for produksjonen er maksimal profitt uansett menneskelige offer.

Tjen folket og RKU kaller oss ikke feminister, men vi er de mest konsekvente forkjemperne for reell kvinnefrigjøring.

8. mars for revolusjon og sosialisme

Forslaget satte arbeiderkvinnenes kamp for revolusjon og sosialisme på dagsorden. Og 8. mars i 1917 ble i Russland et forspill til Oktoberrevolusjonen.

8. mars er ikke en kvinnedag for roser. Det er ikke en valentindag nr. 2. 8. mars er en dag for opprør. Mao Zedong sa: Kvinnene holder halve himmelen oppe.

Dagens verden er ingen himmel for flertallet av jordas mennesker. For milliarder av mennesker kan store deler av livet være et sant helvete. Men forutsetningene for menneskehetens frigjøring finnes. Det som står i veien er kapitalismen.

Kvinnekamp er klassekamp

Kvinneundertrykkinga rammer ikke alle kvinner likt. De rike kvinnene kan kjøpe seg fri fra undertrykking. De kan kjøpe au pair og privatskoler til ungene, vaskehjelper og skjønnhetsoperasjoner. De har høye inntekter som gir økonomisk selvstendighet og frihet i det kapitalistiske systemet.

De viktigtse kvinnekravene i dag er krav som:

• Rett til å jobbe heltid, ingen tvungen deltid
• Kortere arbeidsdag uten å gå ned i lønn
• Høyere lønn for de lavtlønte

Dette er kamper som er viktigst for arbeiderkvinner, men som også menn i arbeiderklassen tjener på. Kvinnekamp i dag blir klassekamp der arbeidende kvinner og menn kan stå sammen. De rike kvinnene er ikke våre venner i denne kampen.

De kvinnene som har mest å vinne på å kjempe er de fattigste, de lavtlønte, innvandrerkvinnene og alle arbeiderkvinner. Det er disse som må settes i fokus. Det er disse som kjenner kvinneundertrykkinga hardest på kroppen. Ikke Celina Middelfart.

Full kvinnefrigjøring krever revolusjon

Kapitalismen er det økonomiske systemet som i dag gjør kvinneundertrykking mulig. Et system der noen kan tjene seg rike på andre sitt arbeid skaper fattige og rike. Skaper gir mye makt til noen få, og ingen makt til de aller fleste. Kapitalismen finner stadig nye måter å splitte og undertrykke folk på.

I et klassesamfunn vil mange med nødvendighet sparke nedover. De største kapitalistene og staten deres tyner på de små kapitalistene og sine arebidere. De små kapitalistene tyner sine ansatte arbeidere. Noen hvite arbeidere spytter etter mørkhuda arbeidere. Og alt for mange arbeidermenn tråkker på arbeidende kvinner. Systematisk skjeivhet og utsuging fører til systematisk undertrykking.

Vi tror ikke kvinneundertrykkinga kan forsvinne uten at kapitalismen blir knust. I dagens verden er kapitalismen et system som dreper millioner og slavebinder milliarder. De som rammes hardest er arbeidende og fattige kvinner i de fattigste landene.

Den norske staten er en kapitalistisk stat som deltar for fullt i kapitalistenes kriger, undertrykking og utsuging. RKU og Tjen folket organiserer folk for å knuse dette systemet og denne staten og sette arbeiderklassen sitt herredømme istedet. Dette er en forutsetning for full kvinnefrigjøring som bare kan realiseres med kommunismen.

Om 8. mars, den internasjonale kvinnedagen

Kunngjøring fra sentralkomteen til Irans kommunistparti

I mer enn 30år har presteskapet i Iran gitt kvinner en slaveposisjon med støtte fra islamske lover. Irans straffelovgivning har institusjonalisert kjønnsapartheid og forakt mot kvinner, både innenfor husets fire vegger og i arbeidsmarkedet. Ifølge lovgivningen er en kvinne bare halvparten så mye verdt som en mann. Med dette har kvinner blitt fratatt sine grunnleggende menneskerettigheter.

Kvinner tvinges til å ha på seg klær som er bestemt av de religiøse militærdiktatorene i Iran. De som handler i strid mot dette blir fengslet eller bøtelagt. Daglig tråkker presteskapet på kvinnenes elementære rettigheter som f.eks retten til å reise fritt, retten til skilsmisse, retten til å forsørge barna og retten til å kommunisere med andre menn. På denne måten undertrykker bevist militærdiktaturet halvparten av befolkningen i samfunnet.

Regimet i Iran har gjort kvinner til sexslaver ved å legalisere flerkoneri og «Sighe». Sighe er en islamsk variant av kvinneprostitusjon – «sosial kreditt» til moralsk perverse menn som bruker kvinner for å tilfredsstille sine seksuelle behov.

Regimet har innført slike reaksjonære mannsjåvinistiske tendenser, ved å ta i bruk religiøse skrifter. Ved å appellere til religiøse symboler, har regimet prøvd å beholde sitt grep over samfunnet. På den måten går de i tjeneste til det kapitalistiske system, som er årsaken til at kvinneundertrykkinga eksisterer som et alvorlig sosialt problem. Religion er både opium og et undertrykkelsemiddel i Iran for å kontrollere kvinnenes adferd, samt for å gripe inn i menneskets private liv.

Under en slik situasjon og intensiveringen av den økonomiske krisen, hvor mer enn 50% av befolkningen i Iran lever under fattigdomsgrensen, er mer enn halvparten av disse kvinner. konsekvensene av dette kan sees i kvinnenes sosiale liv ved at kvinner er blitt mer sårbare enn menn.

En slik brutal situasjon, som kvinner har levd under, har ført til en utvisking av kvinnenes menneskelige identitet. Kvinnenes protest og opptøyer mot dagens situasjon er en av de viktigste kampene for den iranske befolkningen mot militærdiktaturet.

Religionens politiske dominans spiller en så uhyre viktig rolle for kontrollering av kvinner i en sosial målestokk, og har gitt grobunn til utvikling av liberalistiske og borgerlige bevegelser innen kvinnebevegelsen. Slike liberalistiske bevegelser vil forbedre situasjonen blant annet ved å innføre små reformer innen den iranske islamske republikken, men uten at det islamske system som helhet blir rammet. I en slik situasjon bør sosialistiske aktivister innen kvinnebevegelsen stå samlet i spissen for kampen mot religion og dens lover. Sosialistene må lede kampen for at kvinner skal oppnå sine grunnlegende menneskerettigheter. Dette må skje uten bekymring for å bli sammenblandet med de borgerlige og libetalistiske bevegelser.

Betingelsen for kvinnebevegelsens fremgang er at denne bevegelsen må bli en sosial bevegelse, slik at den kan ha stor innflytelse over befolkningen. For oppnåelsen av ovennevnte betingelse, bør millioner av arbeiderkvinner enes i kampen mot undertrykkingen av kvinner. For at dette skal realiseres, må kvinner bli selvstendige økonomisk sett. Økonomisk selvstendighet vil forbedre kvinnenes velferd og levekår. Sosialistiske aktivister må vise vei for virkeliggjøring av disse kravene. Den borgerlige liberalismen i Iran kan ikke virkeliggjøre grunnleggende rettigheter.

Alene og uten solidaritet fra andre sosiale og demokratiske bevegelser, kan kvinnebevegelsen ikke oppnå sine mål som er å få slutt på den kvelende atmosfæren, som presteskapet i Iran har skapt. Arbeiderklassen er den strategiske alliansen til kvinnebevegelsen. Særlig når halvparten av arbeiderklassen er kvinner som blir undertrykt mer enn menn. En gang blir de undertrykt ut fra sitt kjønn, og en gang som arbeider.

8. mars er den internasjonale kvinnedagen for frihetskjempende kvinner og menn som kjemper mot kjønnsapartheid.

8. mars er en kampdag mot religiøse innblandinger i kvinnenes privatliv. Det er en kampdag for virkeliggjøring av likestilling mellom kvinner og menn, og i samhold og solidaritet mellom arbeider og kvinnebevegelsen.

Gratulerer med 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, som er dagen mot kjønnsapartheid!