Revolusjonær Kommunistisk Ungdom støtter et virkelig folkelig opprør i Libya. I skrivende stund deler ikke opprøret til Det nasjonale overgangsrådet likhetstrekk med et slikt opprør. Tvert imot bærer opprøret deres preg av å være et palasskupp der én gruppe stammeledere tar over privilegiene til en annen gruppe stammeledere, samtidig som de gamle undertrykkende samfunnsforholdene består. Det libyske samfunnet er et samfunn der stammemessig tilhørighet har mye å si, og både Det nasjonale overgangsrådet og Gaddafi har mobilisert støtte langs stammeskillene.

Som en del av NATOs krigføring har Norge sluppet nesten 600 bomber over Libya. Bomberegnet i den såkalte flyforbudssonen har drept mange sivile libyere, til tross for at imperialistene hevdet at flyforbudssonen skulle hindre nettopp dette. NATO og politikerne i de imperialistiske landene framstilte det som om de ville redde folkemassene i Libya fra Gaddafis bombefly, men har forbeholdt seg retten til selv å bombe folket.

Imperialismen er folkets fiende

Siden den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 har Gaddafi åpnet Libya for imperialistiske interesser og kapital. I løpet av våren og sommeren 2011 har NATO likevel hjulpet en ny klikk med herskere til makten i Libya. Hvorfor NATO gjorde dette ser vi nå: som «takk for hjelpen» deler Det nasjonale overgangsrådet ut andeler av Libyas olje til imperialistene som hjalp dem til makta. 1. september skrev den franske avisen Libération om et brev fra opprørernes Nasjonale overgangsråd til emiren av Qatar datert 3. april. Her omtales en avtale om å «tildele 35 prosent av råoljen til Frankrike i bytte mot landets totale og permanente støtte til vårt råd».

Libya har Afrikas største påviste oljereserver, og i følge U. S. Energy Information Administration mener analytikere at det fortsatt kan finnes uoppdagede oljereserver i landet. Den norske staten eier 67 prosent av aksjene i Statoil, som er partner i to oljefelt i Libya. Statoil har 5 prosent eierandel i oljefeltet Mabruk med franske Total som ledende utenlandsk partner og 2,4 prosent i Murzuq-bassenget med spanske Repsol som ledende partner (kilde: NRK ).

Tilgangen på olje er avgjørende for vestlig imperialisme – den er så å si uunnværlig for å smøre tannhjulene og drive motoren i det imperialistiske drapsmaskineriet. Gang på gang har undertrykte folk havnet på hoggestabben mens imperialismen røver landene deres for olje; denne gangen var det de libyske folkemassenes tur til å blø olje for imperialsmen.

Imperialismens spill

23. september kunne NRK melde at «representanter for det libyske overgangsrådet bruker løftene om oljeressurser som gulrot overfor Nato-landene for å sanke fortsatt støtte til krigføringen.» Den imperialistiske krigen i Libya er som et spill i et kasino der spillerne er imperialistene, bordet er Libya, innsatsen er bomber og gevinstene er olje. Imperialistene har satset på hvem de trodde ville vinne krigen; Frankrike var tidlig ute med å satse sterkt på Det nasjonale overgangsrådet, mens Italia – som tidligere har besatt Libya som koloni – satset på Gaddafi. I dette spillet vant Frankrike – delvis takket være sin egen bombing av landet, mens Italia tapte.

Dermed er ikke imperialismens herjinger i Libya bare en krig mot de libyske folkemassene for å frarøve dem oljen som finnes i landet de bor, men en imperialistisk nyoppdelingskrig der imperialistene konkurrerer for å dele opp Libya seg imellom. I dette spillet er den store taperen de brede massene av folk i Libya, som blir drept og lemlestet mens oljeprofittene røves ut av landet og havner i imperialistenes lommer.

Norske løgner skjuler norsk gevinst

Som vanlig prøver norske politikere å framstille Norge som en «snill» stormakt. De vil ha oss til å tro at norske bomber ikke er som andre bomber. Dette er selvfølgelig feil. I likhet med andre bomber har norske bomber drept og lemlestet sivile libyere, og i likhet med andre imperialister blir de norske imperialistene nå belønnet for sin krigføring av Det nasjonale overgangsrådet.

24. september kunne NRK melde at «norske eksperter tror Statoil på sikt vil prøve å sikre seg mer av Libyas sorte gull.»

«Torbjørn Kjus i DnB Nor Markets ser ikke bort fra at Norge kan få fordeler av bombingen dersom man ønsker å få tilgang til mer av Libyas oljemilliarder.

– Det kan hende at det blir en slags forfordeling (sic! -RKU) til de landene som har bidratt. Men jeg vil ikke tro at det offisielt blir hengt på «seiersbonus»-knaggen, fordi det ville skape overskrifter man ikke ønsker seg for Norges del.»

Tjener på krigen

Til Kristin Halvorsens fortvilelse har slike uønskede overskrifter allerede blitt skapt, seinest i sammenheng med Norgesbesøket til en representant fra Det nasjonale overgangsrådet den 23. september. I en artikkel med navnet «Libya-bombing kan gi Norge oljekontrakter» sa representant Guma El-Gamaty følgende til NRK:

«Hvis vi sammenligner et norsk selskap med for eksempel et kinesisk eller russisk selskap i fremtiden, tror jeg – og dette er min mening – at de landene som har støttet det libyske folk vil bli prioritert.»

Sammenligningen av Norge med Kina og Russland er ikke tilfeldig. I likhet med for eksempel USA, Storbritannia og Frankrike har staten Norge støttet aktivt opp om Det nasjonale overgangsrådet, til forskjell fra Kina, Russland og tidligere nevnte Italia. Dette gagner nå den norske imperialismen, og det har blitt grotesk åpenbart at den imperialistiske staten Norge vil tjene oljeprofitter på sin krigføring i Libya.

Med unik framsynthet skrev Halvdan Sivertsen noen linjer om dette allerede i 1979:

Men av og tel når tegnan blir for tydli

Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt

Når de fine ordan demmes blir motbydli

Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt

Da har æ ei som vet at folk vil vokne

Og at veien ifra høyre snart må snu

Ingen e så go som du da

Ingen e så go som du

Fortsatt klassediktatur

Revolusjonær Kommunistisk Ungdom er ikke veldig overrasket. Grunnleggende sett er Norge det samme landet nå som det var før 22. juli. Staten Norge er fortsatt et redskap for det imperialistiske borgerskapets undertrykking og utbytting av arbeiderklassen i Norge og av verdens undertrykte nasjoner. Staten Norge er fortsatt et klassediktatur, skjult bak et skinndemokrati for å gi herkserklassens voldsmonopol et slør av legitimitet. Staten Norge er fortsatt en krigsstat som dreper og lemlester fattige mennesker i Afghanistan.

Demokratiet i Norge er et snevert borgerlig demokrati som er underordnet interessene til borgerskapets klassediktatur. Partiene som sitter i Stortinget, fylkesstyrene og kommunestyrene i dag representerer ikke et bredt utvalg av interessene til det norske folket, men de smale interessene til forskjellige deler av borgerskapet. Disse partiene er ikke folkets partier, men borgerskapets partier, imperialismens krigspartier. Når 37,5 prosent av de stemmeberettigede i 2011 valgte å ikke avgi stemme er det ikke fordi det er ett eller annet de ikke har forstått, men fordi det er åpenbart for tusener av nordmenn at en stemme fra eller til er en fattig trøst når den samme anti-folkelige politikken råder uansett.

RKU tror selvsagt ikke at alle disse hundretusenvis har tatt et bevisst valg. Noen glemte rett og slett valget, andre fikk ikke fri fra jobb til å stemme og noen gir rett og slett fullstendig blanke i alt som har med politikk å gjøre. Men en svært stor andel av de som ikke stemmer, lar være å stemme fordi de ikke tror at valget avgjør noe. De har heller ingen forutsetninger for å se noen særlig forskjell på hverdagen med Ap eller hverdagen med Høyre. Disse har skjønt mye mer av dagens system enn de som mener at det er veldig viktig å stemme.

Organisering er fattigmanns kapital

Kapitalismen kan ikke avskaffes gjennom valg. Så lenge kapitalismen hersker vil staten være borgerskapets redskap for å holde arbeiderklassen på sin plass – både med fredelige eller voldelige midler. Arbeiderklassen i Norge kan gjøre slutt på borgerskapets diktatur med en sosialistisk revolusjon som kaster kapitalismen.

Revolusjon krever organisering. Norge trenger et kommunistisk parti, og Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom jobber for å bygge dette partiet. Vi trenger din hjelp. For oss er du viktig – ikke fordi vi mener at det største du kan gjøre er å stemme hvert andre år, men fordi vi mener at vanlige mennesker kan få til store ting når de organiserer seg sammen og bygger stein på stien for å tjene folket.

Bli med i Revolusjonær Kommunistisk Ungdom i dag!

RKU har aldri kuppet noe. Ingen av våre medlemmer har verv i andre organisasjoner som følge av kupp. Der RKUere får tillit, er det på bakgrunn av vår innsats og våre evner. Dagbladets vinkling er en antikommunistisk taktikk som er like gammel som antikommunismen selv. Der vi får tillit hevder antikommunistene at vi har lurt folk. I antikommunistenes endimensjonale og fargefattige forståelse av verden er det umulig å forstå at noen kan ha tillit til kommunister.

I artikkelen tar Solveig Horne fra Frp og Linda Hofstad Helland fra Høyre til orde for at RKU ikke skal få statsstøtte på lik linje med andre politiske ungdomsorganisasjoner. De vil stenge oss ute fra en støtteordning uten at vi er anmeldt for noe – eller engang anklaget av noen med myndighet. Et rettsprinsipp sier ”uskyldig inntil det motsatte er bevist” – skal ikke det gjelde for kommunister?

Representantene fra Frp og Høyre går langt i å ville sette til side alle demokratiske og rettslige prinsipper i omtalen av RKU. Som kommunister er vi forberedt på å møte usaklig hets fra slike. Vi er forberedt på å bli overvåket av PST og vi er forberedt på at når vi vokser øker trakasseringen av oss. Dette er ikke noe mystisk – det er naturlig at folk som vil ha et helt annet og mer menneskelig samfunn, møter motstand fra de som forsvarer det bestående.

Det er likevel oppsiktsvekkende at de nevnte stortingsrepresentantene vil sette lov og rett til side allerede nå. Det er interessant å se hvor lite bevisste de er på sin egen rolle som lovgivere, når de her vil legge politisk press på administrasjonen uten full innsikt i saken og uten noen håndfaste anklager mot RKU.

Verdt å bemerke er også hvordan Dagbladets journalist på saken, med bakgrunn som politiker for Unge Venstre, spiller ball med sine tidligere kolleger i politikken. Først skriver Dagbladet løgner om oss. Representantene svelger disse med hud og hår, og leverer nye uttalelser til Dagbladet. Sirkelen er sluttet og slik kan hetsen mot oss fortsette tilnærmet uendelig. Men vi kan forsikre alle om at det skal veldig mye mer til for å skremme oss.

Vår eneste ”forbrytelse” er at vi arbeider for å avskaffe et system der millioner dør av sult årlig, der verdens rikeste stater fører krig mot verdens fattigste og der miljøet ofres for økt profitt. De kreftene som tradisjonelt vil forby oss å drive slikt arbeid led et smertelig nederlag i 1945, men vi hører gufset fra fascismen hver gang noen åpner munnen for å blande seg inn i kommunisters organisasjonsfrihet og prinsippet om likhet for lovet.

Kenneth Fuglemsmo, talsperson for Revolusjonær Kommunistisk Ungdom

Nyere norsk historie har vist gang på gang at Norge ikke er et døyt annerledes enn andre og mer beryktede imperialistmakter som USA, Kina og Russland. Ble ikke invasjonene av Afghanistan, Irak og bombinga av Jugoslavia også rettferdiggjort av nobelt snakk om å redde lidende mennesker, mens virkeligheten har vist at motivet alltid har vært økonomisk gevinst for de imperialistiske NATO-landene?

Situasjonen i Tsjad henger tett sammen med borgerkrigen i Darfur i Sudan, hvor konflikten handler om tilgang til naturressurser. Kina står på den ene siden, og ved å ha soldater i Tsjad forsøker vesten å komme inn på den andre siden.

Tjen Folket vil ha alle norske soldater hjem fra Tsjad, og resten av verden. AUF vil derimot sende unge menn og kvinner i døden for økonomisk gevinst. Vi vet at det finnes masse velmenende ungdom som er genuint interessert i å skape en bedre verden som tror at AUF jobber for dette. Kanskje kan dette være en av flere saker som gjør at noen mister troen. Revolusjonær Kommunistisk Ungdom er åpne for å tilby medlemsskap og studiesirkler til disse.