Vi har medlemmer og venner som har flykta fra Palestina etter å ha mista familiemedlemmer, venner og hjemlandet sitt. I over seksti år har den brutale okkupasjonen av Palestina vedvart – og de siste årene tiltatt i styrke. Likevel står medlemmene i MIFF fram uten blygsel og forsvarer den israelske okkupasjonen av Palestina og konsekvensene dette har for de som bor der.

Mikrofonstativ for staten Israel

En del mennesker har aldri hørt om MIFF før. Vi vil derfor presentere organisasjonen her.

De skriver følgende på sine hjemmesider:

Vår oppgave er altså ikke å mene så mye, men å formidle israelernes syn (de største gruppene, og ikke minst Israels lovlig valgte regjering).

I klare ord skriver de altså at deres oppgave er å være mikrofonstativ for den israelske staten og krigsmakta – samme hva disse foretar seg. De støtter altså okkupasjonen av de palestinske områdene og dermed også fordrivelsen av millioner av flyktninger. Ja, sjølve lovverket i Israel er rasistisk og bygger på systematisk undertrykkelse og diskriminering av andre. Det er derfor ikke uten grunn at Nelson Mandela uttalte at staten Israel er en apartheidstat på linje med den gamle apartheidstaten som han var med på å nedkjempe i Sør-Afrika – bare enda verre!

Løsning gjennom forhandlinger?

MIFF skriver videre om seg sjøl:

MIFF mener at konflikten mellom Israel og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene.

Å føre bilaterale samtaler mellom to parter høres ut som et fint krav, men hvis en ser på virkeligheten, er det vanskeligere enn det de sionistiske demagogene påstår.

Sist gang representanter for de palestinske sjølstyremyndighetene og staten Israel var samla til offisielle samtaler, var i 2008. Daværende president i Israel, Ehud Olmert, uttalte den gangen følgende:

«Det er mange grunner til at jeg ikke skulle vært her på denne konferansen, blant dem PA (det Palestinske selvstyret) sitt manglende juridiske system som ikke fyller kriteriene til en demokratisk regjering».

Dersom det er slik at det er den israelske okkupasjonsmakta som skal definere hvem som skal representere palestinerne, har man mildt sagt et dårlig utgangspunkt. Om det er slik at staten Israel (som altså har MIFF som talerør i Norge etter hva MIFF sjøl sier) forventer at et okkupert folk skal kunne bygge fungerende demokratiske institusjoner uten å ha frihet til å gjøre det, så forstår de ikke hva okkupasjon faktisk innebæer. Israel vil kun ha bilaterale samtaler/forhandlinger dersom de sjøl får bestemme vilkåra for disse.

Ikke mene, bare formidle?

MIFF skriver videre om seg sjøl:

MIFFs oppgave er å forklare til folk som forstår norsk hvordan israelere flest tenker. Vår oppgave er altså ikke å mene så mye, men å formidle israelernes syn (de største gruppene, og ikke minst Israels lovlig valgte regjering).

En skulle tru at det var den israelske ambassaden i Oslo som var landets representant i Norge, så isolert sett er dette et absurd standpunkt i seg sjøl. Men det blir interessant når deres daglige leder, Conrad Myrland, skriver i Hallingdølen 22. februar, i et innlegg hvor han undertegner med tittelen sin:

«Selv ikke de mest «moderate» palestinske lederne godtar at Israel skal forbli en jødisk stat. Det kommer klarest til uttrykk gjennom kravet om å få flytte millioner av palestinere inn i Israel. Også palestinernes støttespillere i Norge støtter dette kravet, som vil gjøre Israel arabisk.»

Andre eksempeler kan også vise at MIFF mener mye uten at de henviser til at det er offisiell isaelsk politikk de propaganderer for. Det er bare å lese hvert eneste leserinnlegg som organisasjonens representanter sender til landets aviser dersom en ønsker flere eksempler på dette.

Israel er en stat bygd på terror

Sentrale begreper i staten Israels politiske ideologi er rasisme, antisemittisme (ja, palestinere er også semitter) og ekspansjonisme. MIFF-representantene er propagandister i Norge for denne terrorstaten. MIFF propaganderer for en stat som hevder retten til å opprettholde og utvide okkupasjonen av de palestinske områdene og til å fordrive en nasjon fra sitt eget land for så å stue de overlevende sammen i flyktningeleire hvor det ikke finnes flik av håp før okkupantene er drevet ut.

MIFF propaganderer for en stat som ikke har like rettigheter for innbyggerne sine og som stjeler og utnytter andres eiendom til egen vinning. Staten Israel er styrt etter en ideologi som har mest til felles med nazismen – midlene staten Israel bruker er de samme som Hitlers: lebensraum-politikk og stadig rasisme.

Fordøm Israel!

RKU fordømmer den sionistiske staten, og vi står dermed skulder ved skulder med mange jøder. For Israel er ikke jødenes stat. Mange jøder og folk med jødiske foreldre tar avstand fra opprettelsen av Israel og ikke minst av de stadige utvidelsene av det opprinnelige området. MIFF-medlemmer og de andre som støtter sionismen i Norge er som regel ikke jøder. De skyver derimot jøder foran seg, uten tanke for at nettopp dette kan skape jødehat.

RKU kan ikke sitte stille og se på dette folkemordet. Vi kan ikke akseptere at USA – og Norge! – støtter sioniststaten på mange forskjellige måter. De gir støtte med våpenkomponenter, med penger, med annen handel og ikke minst diplomatisk og moralsk. Når utenriksminister Gahr-Støre snakker om ”partene i konflikten” så tråkker han på de okkuperte palestinerne.

Det er i denne konteksten en må bedømme den lille episoden som nettutgaven av Dagbladet forsøker å blåse opp og ut av proporsjoner. Vi tror ikke det er mange som synes synd på MIFFerne som mistet flagget sitt til unge kommunister den aktuelle lørdagen. At journalist Eiliv Frich Flydal forsøker å skade og sverte RKU er ikke nytt for oss. Dermed blir vi ikke overrasket over tabloidoverskriftene, overdrivelsene og forvrengingene i «reportasjen». Men vi skulle ønske Dagbladet var like nidkjære i å avdekke blodbadet i Palestina, som de er i sin jakt på kommunister.

Vil dere i Tjen Folket definere dere selv som feminister? Eventuellt, hvorfor/hvorfor ikke?

Tjen folket og RKU er for kvinnekamp, men vi kaller oss ikke feminister.

Tjen folket og RKU er for kvinnefrigjøring. Vi mener at kvinner i dagens verden blir undertrykka som kjønn. Vi mener at i Norge viser kvinneundertrykkinga seg gjennom lavere inntekt blant kvinner og en kultur der kvinner nedvurderes. Derfor støtter vi og deltar vi i kvinnekamp.

Vi kaller oss likevel ikke feminister. Feminisme blir av mange oppfatta som at man mener kvinner skal ha samme verdi og samme rettigheter som menn. Dette er nesten alle for i teorien – både Siv Jensen og Jens Stoltenberg kaller seg feminister. Hvis nesten alle politiske retninger kan kalles feministiske, trenger vi ikke ordet for å beskrive hva vi står for.

Feminisme kan også brukes mer snevert om en bestemt ideologisk retning som setter motsigelsen mellom kjønnene over alt annet. For dem blir forholdet mellom kvinner og menn som kjønn, noe som overskygger alle andre forhold – som forholdet mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner, eller mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Mange feminister i snever forstand blir blinde for klassekamp og rasisme, og lar seg gjerne bruke til å sette folk som har felles interesser opp mot hverandre. De fleste av dem blir borgerlige og småborgerlige feminister som kjemper for flere kvinner i bedriftsstyrene eller skattefradrag for de som har vaskehjelp.

Enkelte radikale eller røde feminister likestiller kvinnekampen og klassekampen. De kaller seg ”feminister og sosialister” og ser på dette som to sider av samme sak. De har dermed en feil analyse av kapitalismen og imperialismen. Selv om arbeiderklassens kvinner, og verdens fattige kvinner, er enda hardere undertrykka av kapitalismen enn menn i samme klasse, kommer kapitalistenes rikdom og makt fra hele arbeiderklassens arbeid. Plyndringen av de fattige landenes ressurser er like mye plyndring av menn som kvinner i disse landene.

Den grunnleggende motsigelsen i dagens system er ikke mellom kvinner og menn, men mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen. Med andre ord at hele samfunnet er vevd sammen til en organisme der alle deler inngår i en større helhet, men der en liten klasse mennesker eier og kontrollerer nesten alt. Denne grunnleggende motsigelsen viser seg ikke gjennom kjønnsforskjellen på menn og kvinner, men gjennom klassekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Borgerskapets kvinner er også borgerskap og de er også en del av fienden. Og det gir ingen mening å regne dem som en del av et undertrykt kollektiv, bare fordi de har kvinnelige reproduksjonsorganer.

De selvutnevnte sosialister og feminister har som regel ikke forstått kapitalismens vesen og enda mindre hvordan man kan avskaffe dette råtne systemet og erstatte det med et menneskelig samfunn.

I beste fall er feminismen en utilstrekkelig men stort sett god bevegelse som kan føre til at kvinner og menn får de samme rettighetene i henhold til loven. Som kan gi kvinner stemmerett og rett til lik lønn for likt arbeid, høyere lønn i kvinnedominerte yrker eller bedre velferd. De kan i beste fall rette på noen av de store skeivhetene fra tusenvis av år med kvinneundertrykking. Men de kan aldri føre til virkelig frigjøring. I verste fall står selvutnevnte feminister på borgerskapets side i undertrykkingen av verdens fattige og arbeidende kvinner.

Bare i et klasseløst kommunistisk samfunn gir det mening å snakke om virkelig frihet for alle mennesker. Kommunister kan alliere seg med feminister i enkelte spørsmål og kamper, men så lenge kapitalismen består vil den avle økonomisk, politisk og sosial undertrykking. Den vil utnytte forskjellene på menn og kvinner og den vil avle systematisk diskriminering av kvinner. Og så lenge kvinner føder barn og er fysisk svakere enn menn i gjennomsnitt, vil det være rom for undertrykking i et kapitalistisk samfunn der individualismen, egoismen og konkurransen dyrkes, og der målet for produksjonen er maksimal profitt uansett menneskelige offer.

Tjen folket og RKU kaller oss ikke feminister, men vi er de mest konsekvente forkjemperne for reell kvinnefrigjøring.

Svar: Nei, det er vi ikke. Staten vi har i Norge i dag tilhører ikke arbeiderklassen, men klassen som kalles borgerskapet. Borgerskapet er politikere, eiere av produksjonsmidler (fabrikker, sagbruk etc) og andre som sitter med stor makt i Norge i dag. Arbeiderklassen har ingen interesse av at deres stat eier produksjonsmidler.

Arbeiderstaten derimot, den som kalles sosialistisk, skal sitte som eier av produkjsonsmidlene. Arbeiderene skal være herrer i denne nye staten, og vil bruke mulighetene som finnes til menneskenes eget beste, ikke noen få eiere sin profitt.

Arbeiderstaten vil etterhvert visne bort, og erstattes av et klasseløst og statsløst samfunn. Her eies produksjonsmidlene i fellesskap av hele menneskeheten.

Misforståelse 2: Kommunistene vil at alt skal være likt

Svar: Karl Marx beskrev kommunismen som samfunnet der alle bidrar etter evne og får etter behov. Alle har forskjellige behov. En rullestolbruker vil ha bruk for en spesialbygget bil. En allergiker vil ha behov for medisiner. Folk i nordlige strøk vil stort sett ha behov for varmere klær enn folk fra varmere områder. Vi vil at alle skal få sine behov dekket, og folk har selvsagt forskjellige behov.

Misforståelse 3: Kommunisme har ført til X-antall dødsfall

Svar: Å gå nøye inn på hver eneste påstand om «kommunismens ofre» hadde krevd en hel bok, noe vi ikke har plass til her.

Det er dog Stalins ledelse av Sovjetunionen som blir kraftigst angrepet. Som svar på dette angrepet velger vi å sitere den belgiske historikeren Ludo Martens sin bok Another view of Stalin, side 39 under avsnittet «Class war» (fritt oversatt av RKU):

«Denne oppfatningen (oppfatningen om at industialiseringen av Sovjetunionen var en klassekamp mellom undertrykte og tidligere undertrykkere, vår anm.) er rett. Uansett, gjennom uante mengder litterære og historiske verker blir vi fortalt at vi skal sympatisere med de som ble undertrykket under klassekampen som industiraliseringen og kollektiviseringen var. Vi blir fortalt at undertrykkelse «alltid er inhumant» og at sivilisrte land ikke har lov til å skade en sosial gruppe, selv om den var en utbytter.

Hva kan sies om dette såkalt «humanistiske» argumentet?

Hvordan fant industrialiseringen av den «siviliserte verden» sted? Hvordan skapte bankfolka og industriherrene i London og Paris sin industrielle basis? Kunne deres industrialisering ha vært mulig uten plyndringen av India? Plyndring tett fulgt av utryddelsen av mer enn 60 millioner amerikanske indianere? Ville det ha vært mulig uten slavehandelen med afrikanere, det grusomme blodbadet? UNESCO eksperter anslår at Afrika mistet 210 millioner mennesker, drept under angrep eller på skip, eller solgt som slaver. Kunne vår industialisering ha vært mulig uten kolonialiseringen, som gjorde hele folkegrupper til fanger i sine egne land?

Og de som industrialiserte dette lille hjørner av verden som blir kalt Europa, med millioner ofre blandt innfødte, de forteller oss at Bolsjevikenes undertrykkelse av de eiende klassene var en forbrytelse? De som industrialiserte sine land ved å jage bønder vekk fra jorden med geværer, som massakrerte kvinner og barn med arbeidsdager på fjorten timer, som innførte slavelønninger, alltid med trusler om arbeidsledighet og sult, de våger å skrive bok etter bok som den «tvugne» industrialiseringen av Sovjetunionen?

(…)

I 1921 var Sovjetunionen et ruinert land, selvstendigheten var truet av alle imperialistlandene. Etter 20 år med gigantiske arbeidstak hadde arbeiderne bygget opp et land som kunne stå opp imot Europas mest utviklede kapitalistmakt, Hitlers Tyskland.

(…)

Aksepterte arbeiderne i disse landene (de tidligere koloniene, vår anm.) disse ofrene, slik som saken var i Sovjetunionen? Og tillot ofrene som den indiske, brasilianske, nigerianske eller egyptiske arbeideren gjorde opprettelsen av et uavhengig økonomisk systen som var i stand til å motstå den mest grusomme imperialisme, slik som ofrene som den sovjetiske arbeider gjorde i 20- og 30- årene?»

Tilsvarende argumentasjon kan vi trekke frem for andre sosialistiske land opp gjennom historien. Men til det trengs som sagt en hel bok.

Misforståelse 4: Kommunistene er for diktatur og mot demokrati

Svar: Kommunistene er for arbeiderklassens diktatur. Dette betyr at arbeiderklassen, som er den største gruppen i dagens kaptialistiske Norge overtar den politiske og økonomiske makten fra borgerskapet, som utgjør et forsvinnende lite mindretall. Arbeiderklassens diktatur er altså mange ganger mer demokratisk enn borgerskapets mest demokratiske stat.

Men et demokrati forutsetter en stat. Hele poenget med sosialismen er å la staten visne bort, da det blir mindre og mindre bruk for den. Med den visner naturligvis også den demokratiske staten bort. Så man kan si at det stemmer at kommunistene er mot demokrati. Men ikke ut ifra de forutsetningene vi oftet blir konfrontert med.

Misforståelse 5: Kommunismen fungerer ikke i praksis

Svar: Menneskeheten har levd mesteparten av sin historie, som er hundrevis av tusener av år lang, i såkalte urkommunistiske samfunn uten klasser og uten en stat. Før kapitalismen fordrev og regelrett utryddet de fleste av amerikas indianerstammer så vi klare spor etter dette samfunnet der. Arkeologer ser det også i Europa. Å benekte at kommunismen fungerer, når det er den menneskeheten har levd under i mesteparten av sin historie, er altså like vitenskaplig som å benekte Darwins utviklingslære.