Krise, kapitalisme og revolusjon

Teksten handler om krisa i kapitalismen, hvorfor krisene må komme på grunn av kapitalismen, hva kapitalisme er, hvorfor kapitalismen skaper sult og miljøkrise, hvorfor revolusjon er nødvendig og hvorfor revolusjon er mulig.

Krise i kapitalismen og perspektiver for revolusjon

• Krise i kapitalismen og perspektiver for revolusjon
  • 1. Den dypeste krisa i kapitalismens historie
  • 2. Hva er kapitalisme?
  • 3. Kapitalisme må føre til kriser
  • 4. Væpna revolusjon og sosialisme
  • 5. Er det mulig?

Teksten har blant annet hentet inspirasjon og tall fra det tyske maoistpartiet MLPDs hefte Bourgeois Political Economy in Shambles, boka «The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy» (Les en kortversjon her) av den kinesiske professoren og maoisten Minqi Li, Stalins artikkel «Om sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen» og Tjen folkets program.

1. Den dypeste krisa i kapitalismens historie

15. september 2008 kollapset verdens nest største investeringsbank, Lehman Brothers. Samme uke måtte Bush-regjeringa redde de tre andre ledende investeringsbankene, Merill Lynch, Morgan Stanley og Goldman Sachs. Dette var utløsende i ei internasjonal bankkrise som kvelte finansmarkedene og truet hele det internasjonale finanssystemet med kollaps. Grepet av panikk solgte mange unna utenlandsk valuta for noe som satte igang ei internasjonal aksjemarkedskrise.

I oktober i fjor var denne finanskrisa starten på ei økonomisk krise uten sidestykke i kapitalismens historie. Krisa traff de viktigste industrialiserte landa nesten samtidig – og det med voldsom kraft. Den slo mot hjertet av internasjonal finanskapital og rammet de fleste av de 500 største internasjonal monopolselskapene. Disse 500 selskapene har i kjølvannet av omorganiseringa av internasjonal produksjon på begynnelsen av 90-tallet delt verden mellom seg og lagt under seg hele verdensmarkedet.

Folkets vrede rettet seg mot topplederne i de multinasjonale selskapene. Utskiftningene i ledelsene av de største selskapene kan lett sammenliknes med hvordan hodene til trenere og managere ruller mot slutten av en Premier League-sesong. Krisa kunne ikke løses som krisa i 2001-2003 fordi eksportmarkedene hadde blitt blokkert. I fjerde kvartal i 2008 aleine falt verdenshandelen med 20 prosent sammenlignet med andre og tredje kvartal i 2008.

Verdens industriproduksjon falt også med 20 % i siste kvartal 2008. I de industrialiserte landene falt den med 23 %. Altså falt den raskere i de første tre månedene av krisa enn den gjorde det første året av krisa i 1929! Verdens stålproduksjon sank med 30 % i desember 2008 sammenlignet med toppen i mai 2008. Bilsalget sank med 25 % i 30 OECD-land i desember sammenlignet med april. De fleste andre sektorer er også kraftig rammet, spesielt transportsektoren med dramatisk fall i bestillinger av lastebiler og båter.

Ifølge Asian Development Bank (ADB) hadde krisa ved utgangen av 2008 ødelagt omtrent 50 billioner amerikanske dollar – altså 50 000 milliarder dollar, eller omtrent 307 000 milliarder kroner. Altså hadde krisa allerede for et halvt år siden fått 150 norske oljefond til å forsvinne! Dette er tusen ganger høyere enn det antatte tapet av 50 milliarder dollar av kollapsen i aksjemarkedet i USA i 1929.

Tysklands BNP sank med 6,7 % i første kvartal av 2009 sammenlignet med forrige år. Dette er det største fallet siden andre verdenskrig.

Den internasjonale krisa i kapitalismen handler ikke bare om penger. Kapitalismen har fra før enorme utfordringer med sult, fattigdom og miljøødeleggelser. Dette er ikke bare farlig for folk, men også for kapitalismen. De fleste husker kanskje bilder fra opprør rundt om i verden mot økningen i matvareprisene i fjor. Skarpere og dypere kriser fører til mer ustabilitet og mer opprørsvilje blant folk. Og denne krisa vil ha omfattende konsekvenser for hundrevis av millioner av mennesker – spesielt de som er fattigst og mest undertrykt allerede. Men også i de rikeste landa øker fattigdommen og arbeidsløsheten mot nye høyder.

Kapitalistene vil – som i tidligere kriser – at arbeiderklassen skal bære byrdene gjennom økt utbytting og massearbeidsløshet. I USA mistet 4,3 millioner folk jobben fra oktober 2008 til april i år. I Kina ble 20 millioner (migrant)arbeidere kasta ut i arbeidsløshet i starten av 2009, noe som kaster familiene deres inn i absolutt fattigdom. Selv EU-kommisjonen anslår at arbeidsløsheten i de baltiske landene vil dobles eller tredobles i 2010 sammenlikna med 2008 og at den vil øke med omtrent 70 % i Polen og Tsjekkia.

Massearbeidsløshet er en måte arbeiderklassen kan betale for krisa på. Økte priser er en annen. En tredje er kutt i lønna, noe flere europeiske land har opplevd. Statene kan kutte i velferden, samtidig som statskassene åpnes for å gi enorme krisepakker til kapitalistene. Skattepenger og avgifter smører kapitalismen på bekostning av folket.

Man skulle tro at den økonomiske krisa kanskje lettet trykket på miljøet fordi fall i produksjonen også reduserer CO2-utslippene. Men denne reduksjonen er ikke stor. En alvorlig motvirkende faktor er at krisa sementerer storselskapenes bruk av fossil energi og planer om å beholde og utvide atomenergien. Forskning på fremtidens teknologi – selv om den har vært begrenset – blir kutta enda mer. Og regjeringenes miljøreguleringer blir kuttet fordi de er «for dyre». På denne måten øker miljøkrisa istedet for å dempes.

Utviklinga viser, som Marx og Engels kunne si for 150 år siden, at krise i kapitalismen aldri bare er ei krise i produksjonen og reproduksjonen av varer. Krisene underminerer selve produksjonen og reproduksjonen av menneskelig liv. Dette viser seg gjennom:

• fall i fødselsratene, i ødeleggelse av arbeiderfamiliers evne til å være sikkerhetsnett for folk, rask økning i det som er «overskudd på menneskelige ressurser» for kapitalistene:
• i mentalt og psykisk sammenbrudd for større deler av folket på grunn av fattigdom, feilernæring, mentale problemer, sosialt sammenbrudd på grunn av mindre utdanning og helsevesen:
• lavere livslengde på grunn av for mye jobbing, men også epidemier og pandemier:
• og ikke minst gjennom fremskritt for destruktive ideologier som kvinneundertrykking og rasisme.

Finanskrisa har kastet kapitalismen inn i ei dyp sosial krise som vil ha langtrekkende effekter på utviklinga av samfunnet.

2. Hva er kapitalisme?

Minqi Li skriver i boka si «The Rise of China and the Demise of the Capitalist World Economy» at Immanuel Wallerstein sier at streben etter endeløs akkumulasjon av kapital er det det definerende kjennetegnet på kapitalisme. Wallerstein er forsker på Yale-universitetet, inspirert av Marx men ikke marxist. Han mener altså at det fremste kjennetegnet ved kapitalismen er at den hele tida må øke mengden kapital.

Stalin skriver på side 234 i «Lærebok i politisk økonomi» at den moderne kapitalismen, monopolkapitalismen, sin økonomiske grunnlov er

«[s]ikring av kapitalistisk maksimalprofitt ved å utbytte, ruinere og systematisk utarme folkeflertallet i vedkommende land, ved å undertrykke og systematisk utplyndre folkene i andre land, særlig i de tilbakeliggende land, og endelig ved kriger og militarisering av folkehusholdningen som utnyttes til å sikre de høyeste profitter.»

Kapitalisme er et historisk oppstått system som kun kan eksistere under spesielle historiske forutsetninger. Den kunne ikke eksistere for 10 000 år siden fordi teknologien og kunnskapen var på et så lavt nivå at det umuliggjorde merverdi og kapitalakkumulasjon. Det er tilsvarende vanskelig å se for seg at kapitalismen kan fortsette i 10 000 år til. Jordkloden setter selv effektivt en stopper for maksimal profitt og endeløs kapitalakkumulasjon. Og vi er overbevist om at menneskene også vil sette en stopper for det – helst før jorda selv gjør det.

Kapitalismens grunnlov, den marxistiske økonomiens grunnstein, er i følge Lenin «loven om merverdien» som slår fast at bare menneskelig arbeid skaper verdi og verdi er kilden til profitt og profitt er kilden til kapital.

Kapital er med andre ord et direkte resultat av arbeidet som utføres av arbeiderklassen, og er under kontroll av kapitalistklassen. Sagt med andre ord: Kapitalismen organiserer overføring av verdi direkte fra hendene til arbeidsfolk til hendene til kapitalistene.

Kapitalisme er en måte å organisere produksjonen på, og det er bare en av flere måter å organisere produksjon på. Dugnad er en ikke-kapitalistisk måte. Bønder som leier jord og overleverer halve avlinga til en godseier er en ikke-kapitalistisk måte. Arbeid i hjemmet er ikke-kapitalistisk. Slavearbeid er ikke-kapitalistisk. Men siden kapitalismen brøt gjennom internasjonalt i løpet av 1800-tallet har den underlagt seg disse produksjonsformene og vil ofte dra veksler på dem for å oppfylle målet om endeløs akkumulasjon og maksimal profitt.

Et eksempel er slavearbeidet som smurte kapitalismen i Amerika og Europa fra 1600-tallet til 1800-tallet. Et annet er husarbeid som matlaging, klesvask og ungestell. Dette lønner seg dårlig som kapitalistisk virksomhet og dermed er det bra at folk løser det selv. Videre kan dugnad og veldedighet fungere som «gratis» måter å dempe de mest umenneskelige sidene ved kapitalismen. Kapitalismen dominerer, binder og utnytter verden og samfunnet, selv om den ikke gjennomsyrer alle deler av menneskelig virksomhet.

En forutsetning for endeløs kapitalakkumulasjon og maksimal profitt er økonomisk vekst. Kan kapitalismen fungere uten vekst? Er kapitalisme i det hele tatt mulig hvis den ikke vokser?

I all kapitalistisk produksjon er målet å sitte igjen med mer kapital enn det man har før produksjonen settes i gang. Hvis kapitalisten ikke tjener noe på å investere pengene sine, vil han selvsagt la være å investere dem. Det gir ingen mening å ta en risiko – slik de fleste investeringer faktisk er – når man ikke kan tjene noe på det.

Kapitalismen er overlegen tidligere samfunn fordi den fører til rask utvikling og vekst. Men kapitalismen er underlegen kommunismen fordi den ikke bare har ført til denne veksten men også er helt avhengig av den. Så avhengig at veksten går og må gå på bekostning av menneskehetens beste.

3. Kapitalisme må føre til kriser

Kapitalistene er altså avhengig av vekst. Og i den moderne kapitalismen er det ikke bare nok å gå i overskudd. Kapitalistene krever maksimal profitt i denne epoken. Men kapitalismen har en iboende motsigelse. En konflikt som ikke kan løses innenfor systemet.

Det eneste som skaper verdi er menneskelig arbeid. Kapitalistene tjener penger fordi de kan kjøpe arbeidskrafta til arbeidere for mindre enn den er verdt. Arbeidere produserer varer, men får bare en brøkdel i lønn av det varene selges for. Profitten kommer fra det arbeidet som kapitalistene ikke betaler for.

Det er altså slik at jo mindre arbeideren får betalt for arbeidet, desto mer profitt oppnår kapitalisten. For å få maksimal profitt bør arbeiderne få minimalt betalt. Her er rota til problemet for kapitalistene. For varene de produserer må selges til noen. Og den største gruppa «forbrukere» er nettopp arbeiderklassen. Altså vil hver enkelt kapitalist ha interesse av å betale arbeiderne sine minst mulig, men samtidig vil de ha interesse av at arbeiderklassen som helhet tjener nok til å kjøpe alle varene.

Denne konflikten lar seg ikke løse innenfor systemet. Derfor vil kapitalistene med jevne mellomrom produsere mer varer enn det lar seg gjøre å selge. Krisene som rir kapitalismen med omtrent ti års mellomrom er overproduksjonskriser. Krisa er en følge av at det blir produsert for mye! Det er for mange varer til å få solgt alle. Er det ikke ulogisk at for mye varer skal føre til ødeleggelse av økonomien, fattigdom og sult? Hvilken logisk argumentasjon kan forsvare at mer varer skal føre til mer knapphet og mer mangler?

Eskalerende miljø- og klimakrise er en konsekvens av kapitalismen Vi har allerede nådd et nivå der den alminnelige formen for kapitalakkumulasjon gjennom hundrevis av år, ikke er mulig uten at den samtidig utarmer jorda og underminerer levekåra for hele menneskeheten i løpet av relativt kort tid.

Dette kan enten stanses av menneskene selv, eller jorda vil stanse det, for olja tar slutt og det er ikke ubegrenset av de råvarene som i dag er bærebjelkene i viktige deler av alle store økonomier og verdensøkonomien som helhet.

Dette betyr ikke at kapitalismen vil slutte av seg selv når olja opphører, men å gå fra dagens forbruk av fossile brensler og ikke-fornybare råvarer vil kreve ei enorm omstilling av produksjonen. Det vil kreve en omstilling som kapitalen så vidt har begynt å snuse på, men som de ikke vil klare på kort tid uten eskalerende kriser i samfunnet.

Hvordan vil den norske staten takle omstillingen når olja tar slutt? I dag er en tredel av statens inntekter fra petroleumsvirksomhet. Hvor lenge det vil ta før den tar slutt er ikke et avklart spørsmål, men olja varer ikke evig.

Den norske staten er uansett ikke den største taperen på rovdrift på miljøet. Tvert imot. Også miljøkrisa har et klassestempel. Den rammer de fattigste først og hardest. Akkurat som arbeidsfolk i over hundre år har kjent hvordan nærmiljø og arbeidsmiljø påvirker helsa til arbeiderklassen på en helt annen måte enn kapitalistenes, og der vi ser at på østkanten av Oslo lever folk gjennomsnittlig ti år kortere enn på vestkanten, så er miljøødeleggelsene mest ødeleggende for jordas fattigste. Ekstremvær krever hundretusener av liv. Om vi ikke kan vite sikkert at dette er menneskeskapt, kan vi med sikkerhet slå fast at kapitalismen ødelegger jorda, lufta og vannet til hundretalls millioner mennesker i Latin-Amerika, Asia og Afrika.

Matvarekriser og permanente sult- og fattigdomskriserfølger er en del av hele den kapitalistiske epoken. Jean Ziegler (FNs spesialrapportør for Right to Food fra 2000 til mars 2008) sa følgende i 2006: «Rundt 62 millioner mennesker dør i verden hvert år dersom en slår sammen alle dødsfall. I 2006 døde mer enn 36 millioner mennesker av sult eller sykdommer relatert til underernæring» Altså mente han at matmangel, både sult og underernæring, tok 36 millioner liv i 2006. Dette var to år før den store matvarekrisa i 2008 der prisen på enkelte basismatvarer som ris og potet ble doblet.

I følge Food and Agriculture Organization hos FN, dør mer enn 25000 mennesker av sult hver dag, og mer enn 800 millioner mennesker er kronisk underernært. Hvert sekund dør ett barn på verdensbasis av sult. (2006).

Samtidig sier Verdens helseorganisasjon (WHO) to ting. For det første produseres det nok mat i verden til å dekke alles grunnleggende behov. For det andre kan jorda potensielt brødfø minst 12 milliarder mennesker med dagens teknologiske nivå. Det er et skrikende paradoks at selv om det er nok mat og de vår tids ti bud – menneskerettighetene – slår fast at folk har rett til å spise, så dør millioner av sult. Millioner dør – for kapitalistenes profitt og ingenting annet. Og den moderne kapitalismens jag etter maksimal profitt er uforenelig med «subsidiering» av millioner av folk med gratis mat, eller at fattigfolk dyrker mat istedet for kaffe, gummi, peanøtter, bomull – eller opium. Uten penger, ingen rett til å bli mett. Dette er ikke kapitalismen i 1851 da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest. Dette er kapitalismen i dag.

Dagens globale krise i kapitalismen har hatt ødeleggende virkning på verdens fattige. Krig, tørke, politisk ustabilitet og høye matvarepriser er et produkt av denne krisa. I dag, ifølge FNs mat og jordbruksorganisasjon, sulter over en milliard mennesker. Altså, en av seks personer på jordkloden. Siden i fjor har 100 millioner flere mennesker har glidd inn i sultens rekker. Antall mennesker i sult har steget 11 %. I tillegg ser det ut til å vokse, og antall mennesker i sult vokser raskere enn befolkningen generelt.

FN definerer sult som dersom et menneske får i seg mindre enn 1800 kalorier hver dag. Denne grensen er i gjennomsnitt de kalorier en person trenger for å opprettholde kroppsvekten. Tjenestemenn i FN er bekymret for kryssingen av denne milliard-milepælen, det lover ikke godt for imperialistenes stabilitet. Josette Sheeran i World Food Programme påpeker at mennesker som lider under sult gjorde opprør i minst 30 land i fjor.

I ett tilfelle – der høye matvarepriser førte til opptøyer på Haiti – ble statsministeren kastet.

Det finnes bare ett alternativ til denne situasjonen, og det er en sosialistisk revolusjon. Kapitalismen har aldri kommet i nærheten av å løse problemet med sult. Den globale kapitalismen har skapt en situasjon der sult i all hovedsak elimineres i et mindretall av rike land, og massiv sult finnes i de aller fleste fattige land. En milliard mennesker går sultne hver dag på grunn av kapitalismen, nesten alle bor i den tredje verden.

Da Mao og de kinesiske kommunistene kom til makten i Kina, levde en den kinesiske fjerdedel av verdens befolkningen under trusselen om sult og hungersnød. Og i startfasen, før sosialismens økonomiske basis var blitt utbygd, var sulten ofte truende. Men i slutten av den såkalte Mao-tiden var sulten utryddet i Kina. Sosialismen løste problemet for en fjerdedel av menneskeheten. Og i motsetning til vestlige imperialiststater løste sosialistiske Kina sine matproblemer uten å utnytte andre land. Sosialismen, i motsetning til kapitalismen, løser sine matproblemer fredelig gjennom planøkonomi og mobilisering av folkets krefter.

4. Væpna revolusjon og sosialisme

Med «sosialismen» mener vi det samfunnet Karl Marx kalte «kommunismens første fase». Sosialismen er overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme. Den store forskjellen er at kapitalistklassen er fratatt makta si over staten og kapitalen og at det er arbeiderklassen som har makta. Kapitalismens moderne grunnlov er maksimal profitt for enhver pris. Motivet for produksjon i et sosialistisk samfunn er maksimal tilfredsstillelse av folkets behov.

Hvor lang tid den sosialistiske fasen vil vare, er det umulig å si noe sikkert om. Vi må også i fremtida være forberedt på at sosialismen vil havarere i enkelte land der folk gjør feil, eller det er vanskelige indre vilkår og sterkt press fra kapitaliststatene. Utviklinga vil være ujevn fra land til land og de nye sosialistiske samfunnene vil ha ulike materielle og sosiale utgangspunkt. Vi vil derfor ikke bare finne en form for sosialisme i fremtida, men mange, selv om det vil være felles grunntrekk.

Tanken om at borgerskapet frivillig vil gi fra seg alle sine privilegier, eiendommer og klasseherredømme er en naiv og farlig tanke. Historia er full av eksempler på revolusjoner som har blitt brutalt slått med, med drap og tortur av tusenvis av revolusjonære som følge. Illusjonen om en «fredelig overgang» til sosialismen har i enkelte tilfeller hatt ei avgjørende betydning for at arbeiderklassen har stått totalt uforberedt mot angrep fra kapitalistklassen. Vi må derfor ta utgangspunkt i og forberede folk på at revolusjonen må være væpna. Jo bedre forberedt arbeiderklassen er, desto raskere vil borgerskapets makt knekke sammen og desto mindre vold vil følge i revolusjonens kjølevann.

Noen er mot vold av prinsipp. De sier at «hvis man utøver vold, blir man like ille som dem». Men er det noen som sier sånt hvis ei jente sparker en voldtektsmann i skrittet? Er det noen som sier – nå er du like ille som han – i en slik situasjon? Titusenvis av folk i Norge aksepterer selvforsvar og lærer seg diverse kampsporter. Atter andre titusener avtjener verneplikt i forsvaret, deltar i heimevern eller lignende. Men for de fleste av disse er væpnet revolusjon en fremmed tanke. Vi blir anklaget for å være fra en annen planet.

Men det er vi ikke. Men vi prøver å ikke være så begrenset at vi bare ser frem til nesetippen vår, eller i høyden rundt i vår lille del av virkeligheten. Kapitalismen er et voldelig system som lar millioner av folk dø av sult. Den lar en milliard mennesker sulte, når det er nok mat.

Alle som gjør opprør er legitime mål for statenes undertrykking av folkelig kamp. Revolusjonære blir skutt i det norske ferieparadiset Tyrkia. Folk blir fengslet.

Den snille norske staten sender bombefly til Afghanistan. Enkelte nordmenn reiser frivillig til Afrika som leiesoldater. Enkelte nordmenn – som er med i skyteklubber – skriver på internett at alle muslimer må dø, og at holocaust blir småtterier mot det som venter muslimene hvis ikke innvandringa begrenses. Vil disse bare kaste inn årene hvis kommunistene får massiv støtte? Vil disse på noe vis respektere «demokratiet» og folkeviljen? Vil USA-lakeiene i det norske Stortinget skrive ut valg hvis kommunistene kan vinne? Eller vil de bruke alle midler for å undertrykke en revolusjon? Vi kan ikke spå med total sikkerhet, men vi kan være forberedt! Vi kan forholde oss til dagens voldelige verden på en realistisk måte å si at en klasse av makthavere, som lar over 30 millioner mennesker dø helt unødvendig av sult – for litt penger! – som starter kriger og okkuperer land med pennestrøk, slike folk er villige til å gjøre ganske mye for å slippe å miste all makt!

«Hva med Gandhi?» sier noen – «han frigjorde India uten å løsne ei kule». Men dette er bare pynten på den lange og blodige frigjøringskampen som indere førte mot Storbritannia. Gandhi var en salgsvare i Vesten og ble selvsagt umåtelig populær for media. For han snakket om ikke-vold da tusenvis døde i kampen for et selvstendig India. Og det de fikk ble en Commonwealth-stat, der den britiske dronninga fortsatt formelt er landets overhode, og der staten alltid – bortsett fra litt flørting med statskapitalistene i Kina – har samarbeidet tett med vestlige imperialister.

Hva med arbeid innenfor rammene av systemet? Kan ikke det virke? Kan ikke kommunistene vinne valg? Salvador Allende forsøkte den veien. I stedet for revolusjonens vei lot han seg velge som president. Han avvæpnet kommunistene og arbeidsfolk og ba folk respektere demokratiet. Han ble kuppet vekk av sin egen hær og tusenvis ble drept.

De eneste revolusjonene som har lyktes, har vært væpnede. De eneste kommunistene som ikke har blitt slaktet i mislykkede forsøk har vært de som har visst å ta forhåndsregler og forberede folk på nødvendigheten av revolusjon.

Vi trenger et kommunistparti for å gjøre revolusjon. All bevisst handling krever ledelse. Kommunistene er frivillige som stiller seg i spissen for en revolusjon som vil gavne det store flertallet av verdens befolkning. Ingenting skjer av seg selv. Også under sosialismen trengs det folkevalgte som kan tjene folket og arbeide for det endelige målet: nemlig et klasseløst samfunn.

5. Er det mulig?

Kommunister i Norge blir ofte kalt drømmere. Ikke bare kommunister, men også alle som tror at det er mulig med et mye mer menneskelig samfunn enn det vi har i dag, får ofte passet sitt påskrevet. Vi er urealistiske, vi lever på en annen planet, folket vil ikke gjøre opprør, folket kan ikke gjøre revolusjon.

Dette er ikke tilfeldig. Selvsagt er kapitalistene interessert i at flest mulig skal kunne denne visa, og synge den og nynne den uten stopp: Det går ikke an å forandre noe, kapitalismen er det eneste alternativet.

Men kommunistene har noe å peke på. Tjen folket mener at Sovjet og Kina ble overtatt av forrædere. I 1956 skjedde dette i Sovjet. I 1976 i Kina. Da ble den sosialistiske utviklinga i retning kommunismen avslutta. Og kapitalismen ble gjeninnført. Men lenge var en tredjedel av verdens befolkning befridd fra kapitalismen. På skole og i media får vi høre skrekkhistoriene om hvor fælt det var i disse landene. Men fakta er klare: voldsomme framskritt og slutt på sulten! Slutt på fattigdommen!

Jens Bjørneboe, som aldri ble noen kommunist, sa det med sine egne ord: «Den største forskjellen på Shanghai før og etter revolusjonen var at nå lå det ikke lenger døde gatebarn i gatene».

Så vi mener at selv med sine store mangler og veldig vanskelige utgangspunkt, kan sosialismen i Sovjet og Kina være en inspirasjon og læremester for oss i dag og i fremtida.

«Men kommunistene er jo bare en liten minoritet i Norge» sier flere, og det er helt sant. De sier at folk ikke vil ha noe annet. Folk vil heller ha noe de veit hva er, selv om det ikke er bra, enn å risikere masse. Og i dag så er dette sant. I Norge. Men folk forandrer meninger og folk forandrer praksis.

Og Norge forandrer seg. Ingen kunne spå oljeeventyret for 70 år siden. Og ingen kan spå hvor Norge er om 70 år fra nå. Men vi ser i dag ei dyp krise som rir hele verden og som igjen legger tankene om fredelig kapitalistisk utvikling død.

Kapitalistene sier at krisa kom fordi man løste krisa i 2000 med å ta opp masse lån. Og dagens krise løser de ved å ta opp enda mer lån. Hvis ikke denne krisa utløser revolusjoner, hva da med krisa som vil komme om omtrent ti år, hvis dagens krise lar seg dempe?

Uansett – vår oppgave som kommunister er ikke å vente på dette, men å kjempe i dag. Vi mener at en verden der 36 millioner dør på grunn av matmangel, er en verden vi må gjøre opprør mot. En verden som må snus på hodet. Det jobber vi i Tjen folket for – med små skritt gjør vi forberedelser til et enormt sprang for menneskeheten. I dette arbeidet må vi feie vekk all tvil om at det finnes noe annet alternativ enn å jobbe hardt for akkurat dette målet.

Vi har i praksis vist oss langt mer vitale enn andre smågrupper og miljø i Norge. Tilbake står Rødt som fortsatt leder mange ærlige revolusjonære til å legge ned arbeid for et parti som sprer illusjoner om hva en revolusjon er, om statens klassekarakter, som pisser på ml-bevegelsens historie, som pisser på sosialismens historie i Sovjet og Kina og dermed styrker borgerskapets versjon om «terrorhelvete» og massemord og som i dag stiller ett eneste usselt krav for å støtte ei regjering som kriger i Afghanistan og gir arbeidsfolks skattepenger i krisepakker til kapitalen. Hvis vi gjør godt arbeid og bygger stein på stein, og hvis Rødt fortsetter sin sosialdemokratiske utvikling, vil konkurransen fra dem bli stadig svakere, og flere ærlige revolusjonære vil velge oss fremfor dem. Men hovedkilden til at vi blir flere kommer rett fra gata, arbeidsplassene og skolene. Her treffer vi opprørsk ungdom og arbeidere som ser at noe er feil og vil gjøre noe med det.