Norsk røverkrig i Libya – et oljeeventyr

For folkets revolusjon – mot palasskupp og bomberegn

Revolusjonær Kommunistisk Ungdom støtter et virkelig folkelig opprør i Libya. I skrivende stund deler ikke opprøret til Det nasjonale overgangsrådet likhetstrekk med et slikt opprør. Tvert imot bærer opprøret deres preg av å være et palasskupp der én gruppe stammeledere tar over privilegiene til en annen gruppe stammeledere, samtidig som de gamle undertrykkende samfunnsforholdene består. Det libyske samfunnet er et samfunn der stammemessig tilhørighet har mye å si, og både Det nasjonale overgangsrådet og Gaddafi har mobilisert støtte langs stammeskillene.

Som en del av NATOs krigføring har Norge sluppet nesten 600 bomber over Libya. Bomberegnet i den såkalte flyforbudssonen har drept mange sivile libyere, til tross for at imperialistene hevdet at flyforbudssonen skulle hindre nettopp dette. NATO og politikerne i de imperialistiske landene framstilte det som om de ville redde folkemassene i Libya fra Gaddafis bombefly, men har forbeholdt seg retten til selv å bombe folket.

Imperialismen er folkets fiende

Siden den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 har Gaddafi åpnet Libya for imperialistiske interesser og kapital. I løpet av våren og sommeren 2011 har NATO likevel hjulpet en ny klikk med herskere til makten i Libya. Hvorfor NATO gjorde dette ser vi nå: som «takk for hjelpen» deler Det nasjonale overgangsrådet ut andeler av Libyas olje til imperialistene som hjalp dem til makta. 1. september skrev den franske avisen Libération om et brev fra opprørernes Nasjonale overgangsråd til emiren av Qatar datert 3. april. Her omtales en avtale om å «tildele 35 prosent av råoljen til Frankrike i bytte mot landets totale og permanente støtte til vårt råd».

Libya har Afrikas største påviste oljereserver, og i følge U. S. Energy Information Administration mener analytikere at det fortsatt kan finnes uoppdagede oljereserver i landet. Den norske staten eier 67 prosent av aksjene i Statoil, som er partner i to oljefelt i Libya. Statoil har 5 prosent eierandel i oljefeltet Mabruk med franske Total som ledende utenlandsk partner og 2,4 prosent i Murzuq-bassenget med spanske Repsol som ledende partner (kilde: NRK ).

Tilgangen på olje er avgjørende for vestlig imperialisme – den er så å si uunnværlig for å smøre tannhjulene og drive motoren i det imperialistiske drapsmaskineriet. Gang på gang har undertrykte folk havnet på hoggestabben mens imperialismen røver landene deres for olje; denne gangen var det de libyske folkemassenes tur til å blø olje for imperialsmen.

Imperialismens spill

23. september kunne NRK melde at «representanter for det libyske overgangsrådet bruker løftene om oljeressurser som gulrot overfor Nato-landene for å sanke fortsatt støtte til krigføringen.» Den imperialistiske krigen i Libya er som et spill i et kasino der spillerne er imperialistene, bordet er Libya, innsatsen er bomber og gevinstene er olje. Imperialistene har satset på hvem de trodde ville vinne krigen; Frankrike var tidlig ute med å satse sterkt på Det nasjonale overgangsrådet, mens Italia – som tidligere har besatt Libya som koloni – satset på Gaddafi. I dette spillet vant Frankrike – delvis takket være sin egen bombing av landet, mens Italia tapte.

Dermed er ikke imperialismens herjinger i Libya bare en krig mot de libyske folkemassene for å frarøve dem oljen som finnes i landet de bor, men en imperialistisk nyoppdelingskrig der imperialistene konkurrerer for å dele opp Libya seg imellom. I dette spillet er den store taperen de brede massene av folk i Libya, som blir drept og lemlestet mens oljeprofittene røves ut av landet og havner i imperialistenes lommer.

Norske løgner skjuler norsk gevinst

Som vanlig prøver norske politikere å framstille Norge som en «snill» stormakt. De vil ha oss til å tro at norske bomber ikke er som andre bomber. Dette er selvfølgelig feil. I likhet med andre bomber har norske bomber drept og lemlestet sivile libyere, og i likhet med andre imperialister blir de norske imperialistene nå belønnet for sin krigføring av Det nasjonale overgangsrådet.

24. september kunne NRK melde at «norske eksperter tror Statoil på sikt vil prøve å sikre seg mer av Libyas sorte gull.»

«Torbjørn Kjus i DnB Nor Markets ser ikke bort fra at Norge kan få fordeler av bombingen dersom man ønsker å få tilgang til mer av Libyas oljemilliarder.

– Det kan hende at det blir en slags forfordeling (sic! -RKU) til de landene som har bidratt. Men jeg vil ikke tro at det offisielt blir hengt på «seiersbonus»-knaggen, fordi det ville skape overskrifter man ikke ønsker seg for Norges del.»

Tjener på krigen

Til Kristin Halvorsens fortvilelse har slike uønskede overskrifter allerede blitt skapt, seinest i sammenheng med Norgesbesøket til en representant fra Det nasjonale overgangsrådet den 23. september. I en artikkel med navnet «Libya-bombing kan gi Norge oljekontrakter» sa representant Guma El-Gamaty følgende til NRK:

«Hvis vi sammenligner et norsk selskap med for eksempel et kinesisk eller russisk selskap i fremtiden, tror jeg – og dette er min mening – at de landene som har støttet det libyske folk vil bli prioritert.»

Sammenligningen av Norge med Kina og Russland er ikke tilfeldig. I likhet med for eksempel USA, Storbritannia og Frankrike har staten Norge støttet aktivt opp om Det nasjonale overgangsrådet, til forskjell fra Kina, Russland og tidligere nevnte Italia. Dette gagner nå den norske imperialismen, og det har blitt grotesk åpenbart at den imperialistiske staten Norge vil tjene oljeprofitter på sin krigføring i Libya.

Med unik framsynthet skrev Halvdan Sivertsen noen linjer om dette allerede i 1979:

Men av og tel når tegnan blir for tydli

Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt

Når de fine ordan demmes blir motbydli

Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt

Da har æ ei som vet at folk vil vokne

Og at veien ifra høyre snart må snu

Ingen e så go som du da

Ingen e så go som du