Sovjet under Stalin

På et av våre åpne møter om krisa i kapitalismen hadde vi hyggelig besøk av noen medlemmer fra Unge Høyre. Det ble det en frisk debatt av, men både kommunister og unge borgerlige behandlet hverandre høflig og respektfullt. I en av de uformelle diskusjonene etter møtet ble det påstått at Stalin var verre enn Hitler når det kom til dreping. En av de fra Unge Høyre fulgte opp denne diskusjonen med en epost til oss og her er vårt svar:

Hei XX

Hyggelig at dere deltok høflig på møtet og det er også flott at du engasjerer deg mot rasisme og nazisme – et engasjement som ofte, og godt er det, går på tvers av partipreferanser.

Påstanden om at Stalin på noe vis skulle vært verre eller på nivå med Hitler er en svært grov påstand uten rot i virkeligheten. Om du setter deg selv i vår posisjon, der vi ser på Stalin som en av våre fem største inspirasjonskilder, skjønner du nok at det kan vekke følelser at du sier han var verre enn Hitler. Om dette var riktig, ville den logiske slutningen være at vi er verre enn nazister.

Vår holdning til nazister er at vi ønsker å forby dem å organisere seg og ytre seg offentlig, fordi vi ser på nazismen som en per definisjon terroristisk, antifolkelig og forbrytersk ideologi. Der vi med glede går i debatt med for eksempel Høyre, ville vi aldri nedlatt oss til å diskutere med nazister. Og da kan det selvsagt vekke følelser å bli slått i hartkorn med disse.

Rent saklig kan man ikke påvise «unaturlig» døde i Sovjet under Stalin som kommer i nærheten av antall døde som følger av hitlerismen. «Bare» de 6-10 millioner døde i tyske konsentrasjonsleire, overgår mest sannsynlig både hungersofre, døde i fangeleire og dødsdømte i Sovjet, som Stalin og ledelsen delvis kan lastes for.

Vi tror ingen bagatalliserte dødsofre på møtet i Trondheim, men at de som oss rett og slett mener de tallene som høyreorienterte folk opererer med er dypt usaklige og politisk motiverte forvrenginger av virkeligheten.

Vi har hørt slike tall som graviterer mellom 20 og vanvittige 150 millioner døde som følger av Stalins regime. Dette er totalt uforenelig med for eksempel den demokrafiske utviklingen:

Population:

• Russian Empire Census (1897)

- -

Som du ser av denne utviklingen kan landet umulig ha mistet hverken 50, 100 eller 150 millioner mennesker i denne perioden som direkte følge av Stalins styre, da det under hans ledelse (1924-1953) fant sted en økning av folketallet, trass 26 millioner døde som må godskrives Hitlers invasjon, og med en korrigering siden Sovjet økte befolkningen også gjennom å innlemme blant annet Baltikum i unionen.

Samtidig som befolkningen økte, økte også BNP og andre indekser for å måle veksten i produksjonen.

Growth, Productivity and Consumption 1928 – 1990 (kun et utdrag)

SOURCE: Ofer, 1987; Laurie Kurtzweg, «Trends in Soviet Gross National Product» in United States Congress, Joint Economic Committee. Gorbachev’s Economic Plans, Vol. 1, Washington D.C., pp. 126 – 165; James Noren and Laurie Kurtzweg, «The Soviet Economy Unravels: 1985 – 91» in United States Congress, Joint Economic Committee. The Former Soviet Union in Transition, Vol. 1, Washington D.C. pp. 8 – 33, 1993; Angus Maddison. Monitoring the World Economy 1820 – 1992, OECD, Paris, 1995; Angus Maddison, The World Economy : A Millennial Perspective, OECD, Paris, 2000.

- -

Hvis du virkelig er ute etter sannheten må du ta dette inn over deg: Enhver sammenlikning av Stalin og Hitler, der man sidestiller dem eller endog sier at Stalin var «verre enn» Hitler, faller på sin egen urimelighet dersom man holder seg til virkeligheten og ikke leken «velg et tall».

Vi kan ikke avvise at det fant sted sterkt tragiske hendelser i Sovjet:

• hungersnød (hvor rask kollektivisering kan ha vært en viktig årsak)

• forvisning av folk og folkeslag (krim-tartarene)

• dødsstraff mot uskyldige eller politiske opposisjonelle (som ikke hadde begått sabotasje eller attentatplaner)

Men selv om vi ikke kan avvise disse, kan vi si ganske trygt at omfanget av disse er sterkt overdrevet i mange fremstillinger og at Josef Stalin for eksempel var sterkt selvkritisk på vegne av partiet for at en del uskyldige ble dømt eller kastet ut av partiet på 30-tallet, og altså ikke så dette som bra eller nødvendig, men som tragiske konsekvenser av at de så seg tvunget til harde tiltak for å kunne stå imot Tyskland og/eller andre kapitalistland i en eventuell krig.

Som marxister kan ikke vi rive fenomener løs fra konteksten og så felle dommer. Alt som skjer, skjer i en bestemt historisk sammenheng. Sovjets økonomiske, politiske og sosiale grunnlag før revolusjonen i 1917 og etter borgerkrigen (1917-22) – som høyresiden startet etter revolusjonen – var svært magert. Landet var preget av sterk knapphet og fattigdom. Fra 1927 til 1941 (hele tiden under Stalin) hadde Sovjet en økonomisk utvikling og vekst uten sidestykke i historien – fra utfattig bondeland til industrialisert stormakt på knappe 14 år.

Høyresiden har i 50 år forsøkt å fremstille nazisme og kommunisme som tvillingsjeler, men disse forsøkene finner lite støtte i virkelighetens verden, fra empiri og historie. Tvert imot er det langt enklere å påvise slektskapet mellom tradisjonelle borgerlige/konservative partier og fascismen – selv om jeg stort sett vil vektlegge forskjellene framfor likhetene, for å isolere fascismen mest mulig.

Vi håper dette i det minste gir deg litt mer bakgrunn for hvorfor kommunister kan reagere så sterkt på å bli sammenliknet med Hitler og nazistene og at du også forstår at det som enkelte ser på som historiske faktum – slett ikke er uomtvistelige.

Aller helst skulle jeg ønske dette ga deg inspirasjon til å starte en lang vandring fra å være støttespiller for kapitalismen og borgerskapet, til å stille deg på folkets side i kampen for en bedre verden, for sosialisme og kommunisme.