Nydelig kunst laget på Tjen fol

Demokrati og diktatur

«Etter en revolusjon må arbeiderklassen (proletariatet) opprette sitt diktatur» står det i vår politiske plattform.

Begrepet arbeiderklassens diktatur kommer stadig opp når det gjelder diskusjoner rundt kommunistisk teori og historien om de sosialistiske landene. Begrepet brukes av borgerlige og “venstre“-reformister, som ønsker å angripe kommunistene for å ville konstruere et ”Gulag-Norge”. Dette er løgn.

Vi er kommunister og vi kjemper for arbeiderklassens seier over kapitalismen. Stadiet mellom kommunismen, det klasseløse samfunnet, og kapitalismen må være arbeiderklassens diktatur, sosialismen. Samfunnet der de to klassene, arbeiderklassen og borgerskapet, fortsatt eksisterer, men der arbeiderklassen sitter ved makta over borgerskapet og utviklinga av samfunnet.

Demokrati eller diktatur?

Kapitalister og deres reformistkamerater roper stadig om det “universelle demokrati” og “demokrati for alle“, som angivelig “eksisterer i alle de vestlige kapitalistlandene“, og da trekkes USA frem som en slags “demokrati-modell for alle land.” Og de holder dette “rene” borgerlige demokratiet opp mot arbeiderklassens diktatur, som da skal være et ”byråkratisk” og ”udemokratisk” styre. Men det motsatte er i realiteten tilfelle. Det borgerlige demokratiet er et demokrati for kapitalistklassen, ikke for arbeiderklassen. For arbeiderklassen er det borgerlige demokratiet et diktatur. Vi kan jo godt mulig “si det vi vil“, men det er så lenge det er i ord, om det omsettes til praksis blir saken en annen.

I Norge sitter ikke arbeiderklassen ved makten, ikke folket, selv om det så fint heter ”folkestyre” i skolebøkene våre. Vi kan stemme hvert fjerde år, la en stemmeseddel gli ned i en urne, men noen reell makt i samfunnet har ikke arbeiderklassen. Det er borgerskapet som sitter på makta og utbytter og undertrykker arbeiderklassen. Vi gis en viss frihet, som for eksempel ”organisasjonsfrihet” og ”talefrihet”, men det så lenge det holder seg innen den borgerlige statens rammer, altså ikke i større grad truer dens maktposisjon og kapitalismens eksistens. Krysser man disse rammene, så eksisterer det ingen ”frihet” lengre.

Bare en arbeiderklassestat kan virkelig være demokratisk for flertallet. Arbeiderklassens diktatur vil være en ny form for demokrati, en høyere form for demokrati enn vi opplever i dag. Det vil være et demokrati for det overveldende flertallet av folket, og vil utelukke de som tidligere utbytta og undertrykte og fra dette demokratiet. En prosess der det utvikles et sosialistisk demokrati for den tidligere undertrykte klassen, arbeiderklassen, vil være en umåtelig kraft for utviklingen av det sosialistiske samfunnet.

De som ønsker å underbygge denne utvikling og som vil sabotere for arbeiderklassens stat, må tas vekk fra muligheten til å fremme dette, og mulighet for kontrarevolusjonær organisering må bli gjort umulig. Det må heller ikke eksistere noen ”rett” til å invitere imperialister til å rykke inn for å sette borgerskapet tilbake til makta.

Hvem skal lede arbeiderklassens diktatur?

Den kvalitativt nye formen for demokrati under arbeiderklassens diktatur vil stamme fra dens natur, dens mål og formål. Arbeiderklassens diktatur vil også være en absolutt nødvendighet for å sikre arbeiderklassens demokrati og makt. Bare med makt over voldsapparatet kan arbeiderklassen og massene bryte ned forsøk eller utførelse av motstand mot arbeiderklassens stat. Byggingen av sosialismen for å bedre folkets levevilkår og stake ut veien mot det klasseløse samfunnet vil avhenge av dette. Derfor er arbeiderklassens diktatur et prinsipp for kommunister.

Alliansen av arbeiderklassen med det arbeidene småborgerskapet, er grunnlaget for samfunnet som skal sikre de politiske og økonomiske interessene til folket og ønsket om å avskaffe utbyttinga og bygge sosialismen. Bare sosialismen er i stand til å frigjøre arbeiderne fra det kapitalistiske lønnsarbeidet og andre ikke-proletariske arbeidere fra ruinering og fattigdom. Det er i felles kamp mot utbyttinga og for det nye sosialistiske system, at alliansen mellom arbeiderklassen og hele det arbeidene folket kan stige i utvikling.

Arbeiderklassen trenger imidlertid ikke bare, som Lenin bemerket, en allianse med det småborgerlige sjikt, men arbeiderklassen trenger å spille den ledende rollen. Småborgerskapet kan ikke spille denne rollen. Bare arbeiderklassen, den mest avanserte og konsekvent revolusjonære og organiserte klassen, ledet av det kommunistiske parti, er i stand til å overvinne borgerskapet og bygge sosialismen.

Hvordan er arbeiderklassens diktatur demokratisk?

En sentral del av arbeiderklassens demokrati, i motsetning til det borgerlige demokratiet, er at det ikke bare forkynner rettighetene til arbeiderklassen, men også legger til rette for folk til å utøve disse rettighetene. Under arbeiderklassens diktatur har arbeidsfolk ikke bare formelle rettigheter, som under borgerskapets stat, men de styrer landet direkte, eller gjennom sine representanter, i administrasjon av hele det økonomiske, politiske og kulturelle liv.

Det arbeidene folket eier alle produksjonsmidlene, og dette gjør dem i stand til å styre landets økonomi og arbeidet. Skoler, universiteter, vitenskapelige og kulturelle institusjoner, helse og fritidsboliger gir arbeiderklassen mulighet til å administrere sin utdanning, hvile og fritid. Det samme gjelder trykkerier, radio og TV, noe som gjør dem i stand til å nyte ekte frigjøring.

Arbeiderklassens diktatur er, som Lenin bemerket, en million ganger mer demokratisk enn det borgerlige demokratiet.

Revolusjonær Kommunistisk Ungdom

| Grunnsyn |

05.12.2009

RKU: - Revolusjonær kommunistisk ungdom (RKU). Kommunistisk ungdom i Norge

Denne artikkelen er skrevet ut fra: http://kommunisme.no/start/print